Darling Buds of May

Det er første mai og tid for oppsummerende tanker om skoleåret og denne bloggen. Jeg har peiodevis truffet elever med opplegg og jeg vet jeg har bommet totalt, avhengig av aktiviteten jeg har valgt. Før jul gav jeg elevene i oppgave å sette bilder, lyd og tekst til Shakespeares Sonnet 18 i moviemaker. Mange av elevene så ut til å like å og skape et slideshow og bildesettingen førte til mange spørsmål om meningen i verselinjene. En refleksjon jeg gjorde meg var at mediet i seg selv skapte motivasjon og læring hos mange som normalt ville vært tomme i blikket under en akademisk gjennomgang av virkemidler.

Gillian Lynne fikk et nytt skoleliv da de voksne rundt henne begynte å behandle henne som det hun var; en danser. Matt Groeningen lot seg inspirere av Elisabeth Hoover, den eneste læreren i barneskolen som så hans talent. The Traveling Wilburys skapte et av tidenes album på ti dager. Og, Kevin Bibo elsket film, men fikk hjelp av sin far til å finne sitt rette element som lærer: "Great teachers love teaching!"

De har alle til felles at de har funnet et medie de behersker og elsker, og som derfor driver deres personlige kreativitet. Kreativitet er en prosess hvor man genererer ideer, ser muligheter og vurderer alternativer, og det er ofte helt forskjellige aktiviteter som som stimulerer den hos den enkelte, og setter oss i en sone hvor driv, konsentrasjon og moro oppstår.

For mange oppstår motivasjon når de jobber med sitt medie, på sin arena: En mekkelev kan bli tom i blikket under dramatiseringen av Shakespeare, mens han kan ose over av driv og kreativitet når scenen skal bygges. Det samme gjelder også lærere og hvordan de liker å undervise: Jeg tror det samme gjelder alle yrker. Derfor er standardisering av undervisningen (likt for alle) tappende på kreativ energi og fører til gjøretvang, hvis oppskriften alltid er definert på forhånd. Undervisningen meningsløs, repeterende og kjedelig hvis den bare preges av en serie terpende arbeidsoppgaver, hvor svaret alltid er gitt på forhånd.

Å finne riktig medium (dans, ikt, tegning, bilder, matematikk, skriving mm) som tenner vår forestillingsevne, som du jobber avslappet med og som du elsker å bruke, er et avgjørende skritt mot å frigjøre din kreative energi. Jeg tror at en hovedgrunn til at mange ofte sier de ikke er kreative (ofte forbeholdt kunstnere, arkitekter etc) kan være at de ikke har funnet sitt medium eller at de ikke har tenkt over at de faktisk har funnet det.

Hvordan vi gir oppgaver og hvilke materiale elevene får muligheten til å jobbe med, påvirker hvordan elevene bearbeider fagstoffet. Vi kan tenke på kreativitet (og motivasjon) som en samtale mellom hva vi prøver å finne ut og mediet vi bruker.

I Sonnet 18 sammenligner Shakespeare sin kjære med en sommerdag, hvor kjærligheten er større, fordi den varer evig i diktes egne verselinjer, mens "Rough winds do shake the darling buds of May" (stormer kan riste mai sine fagre knopper). Kjærligheten til det vi gjør, gjør oss i stand til å skape og gir oss mening, uten blir arbeidsdagen en serie oppgaver vi må gjennom for å heve lønna og komme oss hjem til hagen eller balkongen. Slik tror jeg det er for elevene også.

Hagen? I skrivende stund er det 1. mai, regnvær og åtte grader (glad jeg ikke er russ). Jeg skal ut i hagen å beskjære tusenvis av mai sine fagre knopper i eplehagen. De vokser ut til nesteår...

Fornøyd er ikke nok

Da Kevin gikk på College drømte han om å bli filmskaper. Ja, han drømte ikke bare om det. Han ville faktisk bli Steven Spielberg. Han var en driftig ung mann, så da han skulle i praksis satte han liksågodt igang med en filmproduksjon.

Han leide inn venner til å hjelpe seg og filmen ble spilt inn på en studentbar en lørdag ettermiddag. Da filmen var ferdig var han proppfull av stolthet, selv om han i dag innrømmer at filmen var heller... dårlig. I dypfølt oskarsrus skrev han navnet "Steven Spielberg" på navnskiltet da han skulle fram å motta vitnemålet sitt på skolens avslutningssermoni, og det var det navnet som ble lest opp... Faren hans var rasende.

Etter sermonien tok faren en alvorsprat med gutten om framtiden hans som filmskaper... eller som noe annet. Steven fortalte sin far at han hadde lyst til å påvirke andres liv på samme måte som Steven Spielberg hadde rørt ved hans. Faren hans utfordret han ved å spørre: "Hvem har hatt den mest inngripende påvirkning på ditt liv?"

"Steven Spielb...," skjøt Kevin tilbake, før han ble avbrutt av sine egne tanker. Svaret var selvfølgelig ikke Steven Spielberg. Vel hadde han latt seg fascinere av filmene hans, men kanskje egentlig ikke hatt noen varig og dyp påvirkning. Tanken på hvem som hadde hjulpet han til virkelig å forstå Spielbergs filmer vokste fram i han. Hvordan hadde han lært å tyde filmenes temaer, virkemidler og dramaturgi?

Han forsto at uten lærerne sine hadde han ikke lært å virkelig sette pris på filmene og blitt en så ihuga Spielbergfan. Kevin Bibo jobber i dag som multimedialærer på en high school i sør California. Han er entusiastisk når han snakker om å være lærer; fornøyd er ikke nok.

Om hva Hamlet og William sa

Før jul skrev elevene mine manus til Hamlet. De jobbet i grupper og fremførte hver sin del av stykket, slik at da alle hadde fremført, hadde vi gått gjennom hele stykket. En kolossal utfordring for enkelte, en energifull og kreativ utfordring for de som liker rollespill og drama som medie og uttrykksform.

I diskusjon med elevene kom vi fram til at Hamlet nages og drives av indre konflikter (Onkelen myrder faren hans og gifter seg med moren) som til slutt leder til hans død (ja, nesten alle dør, så vi plasserte dette stykket utenfor komediesjangeren, trygt plantet i tragedien). Tidlig i stykket beskriver Hamlet Danmark som et fengsel, hvorpå Rosencrantz svarer at da må hele verden være et fengsel:

Hamlet: "...in which there are many confines (stengsler), wards and dungeons(fangehull), Denmark being the worst."(så mye for deilig å være norsk i...Danmark)

R: "We think not so, my lord."

Hamlet"...there is nothing either good or bad, only thinking makes it so"

For Hamlet gikk det dårlig (kanskjenoe med hans heller negative tankegang å gjøre?), men jeg finner spor av gode nyheter: Vi kan alltid prøve å tenke annerledes, hvis vår tankegang ikke gagner livet eller trivsel på jobben. Vi kan omskape situasjonen vår ved å velge et nytt perspektiv og se situasjonen på en ny måte (som gagner oss).

På jobben har dette vært nyttig for meg: Jeg har periodevist låst meg i meninger og tankebaner som hemmer min utvikling som lærer. Et eksempel kan være en iboende motstand mot standardiserte skjemaer som skal sikre en god undervisning for alle elever. En sunn motstand, men jeg kan også spørre meg selv: Hvordan kan dette gagne elevenes læring? Hva kan jeg bruke?

Jeg har også sittet sene kvelder i livet mitt med mørke tanker. Min mors død (nå begynner det å minne om Hamlet) og nå i jula, skilsmisse. Vi har hendelser i livene våre som kan bli fengsler, både i yrkesutvikling og privat. I påska var jeg noen dager alene hjemme, uten å treffe folk. Alle som har vært gjennom en skilsmisse vet at nagende tanker (uten å gå i dybden) kan flyte fritt. Opplevelsen jeg hadde var både sterk og dyp:

Jeg tenkte: Nå er det nok. Jeg kan ikke fylle hjertet mitt med nag til meg selv og andre. Jeg må fylle det med kjærighet (!), være glad i andre, alle andre (ja, også Xer). Det fantastiske var at dette valget løftet alt bort. Så, hvis jeg har kraft til dette skiftet fra et øyeblikk til et annet, trenger ikke tanken være et fengsel igjen, hverken på jobben eller privat.

Hvilke fengsler bygger vi i forhold til jobben vår? Hvilke stengsler bygger elevene opp hvis de ikke opplever mestring på skolen, år etter år? Og, hvordan overkomme disse stengslene?

En av psykologiens grunnleggere, William James, gir et inspirerende perspektiv: "The greatest discovery of my generation is that human beings can alter their lives by altering their attitude of mind...

if you change your mind, you can change your life."

funker for meg...

Handle with care

I 1988 var George Harrison klar med en solosingel. På den tiden (før nedlasting forandret alt) var det vanlig å utstyre singlene med et spor på B-siden som ble en bonus for alle som kjøpte den. Problemet var bare at George manglet en låt. Tilfeldighetene ville imidlertid ha det til at han tilbrakte noen dager i LA med sine venner Bob Dylan, Roy Orbison, Tom Petty og Jeff Lynne (!).

Harrison hadde klar et skjelett til en sang og han ba resten av gjengen fylle inn med koring og instrumental. Resultatet ble "Handle With Care" som, sammen med den gnistrende energien som kan oppstå når fem ulike mennesker med samme lidenskap kommer sammen, ble så bra at det bidro til at det ble en hel plate, The Traveling Wilburys (kåret av Roling Stones til topp 100 album gjennom tidene).

Platen vokste fram over en periode på ti dager (Dylan skulle på turne) og står for meg som et lysende eksempel på en kreativ prosess som setter de som deltar i en energigivende prosess, selv om de jobbet døgnet rundt i ti dager.

De samarbeidet om sangene som derfor vokste fram i levende nåtid, hvor alle fikk næring av hverandre og bidro med vokal, gitar og arrangementer. Og enda viktigere: Ryktene forteller at de gikk inn i en avslappet, intens og morsom sone. Det er slik energi som kan oppstå når man skaper noe. Som lærer har jeg opplevd dette i forbindelse med å sette opp musikaler og skuespill, eller andre tverrfaglige opplegg sammen andre lærere og elever. Felles for opplegene er at man skaper noe og henter næring fra hverandres erfaringer og kompetanse, også elevenes.

En Oslorektor jeg snakket med beskrev hvordan lærerne var så slitne hele tiden, at de var havnet i en "gjøretvang". "Det er liksom så mye hele tiden..."(som skal implementeres) "Hva skal vi gjøre da, Espen?"

Er det slik at vi har mistet noe av den kreative og energigivende gnisten som ligger i prosesser som henter næring fra deltagerne? Er læreren redusert til iverksettere av standardiserte opplegg? Hvordan kan vi i så fall ballansere disse to? Hvordan kan de gi næring til hverandre? Hva gir oss mening i hverdagen?


Handle with care.

Jeg velger meg april

Jeg tror vi trenger unge mennesker med kreativitet og forestillingsevne. Med kreativitet forstår jeg å ha originale tanker som kan settes til nytte, mens jeg med forestillingsevne forstår å ha evnen til å tenke det som ennå ikke er erfart gjennom sansene. Dette er en form for intelligens jeg mener skolesystemet med all sin testing og alle sine kriterier, undertrykker.

"Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;"

Jeg så nettopp en spennende dokumentar om Bjørnstjerne Bjørnson, hvor de gjorde et poeng av at dikteren (Bjørnson) var viktigere for skapelsen av det moderne Norge enn politikeren og samfunnsbyggeren, fordi han var den som kunne forestille seg det nye Norge; lage et kart hvor andre kunne gå opp stier.

"Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil."

Nye og kreative ideer møtes ofte med skepsis av de som setter sin stolthet i å være jordnære og realistiske. Hva er dette for noe tullball? Bjørnsons tullball var bla allmenn stemmerett (tenk, også for kvinner: Ten feet up in the air) og at ministere skulle få adgang til Stortinget slik at de måtte stå til ansvar. I dag noe vi er stolte av. Realistisk? Forholdet mellom den kreative ideen, forestillingen og virkeligheten slik vi sanser den her og nå, er i det hele tatt ganske spennende.

"Jeg velger meg april,"

fordi jeg stiller spørsmål om på hvilken måte skolen stimulerer, ja hjelper elevene til å trene sine kreative evne? Ja, for det kan trenes på samme måte som de dominerende akademiske ferdighetene. Det er en myte at bare en spesiell type mennesker kan være kreative. En annen myte er at det må ha noe med kunst, musikk og dans etc å gjøre. Matte, fysikk (ta Einstein)vitenskap, språk, være selvstendig næringsdrivende, ja å hoppe på ski kan til og med være kreativt (ta Jan Bokløv). En siste myte er at det er noe medfødt: Sannheten er at det er mulig for de fleste å bli mer kreative i livet sitt og i jobben sin. Det skaper energi, ja mening, fordi det springer fra egne forestillinger.

"fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,"

Og drivkraften er forestillingsevnen og fantasien. Med den står vi fritt til å besøke fortiden, omforme nåtiden og se utallige muligheter og veier i framtiden (kanskje derfor næringslivet i større og større grad etterspør slike ferdigheter). Jeg stiller spørsmål ved om skolefolk flest har sette hvilke muligheter og verdier som ligger her. Jeg har med denne bloggen startet en kreativ prosess, hvor jeg vil være med å tegne en mer inspirerende framtid for skolen og alle i den:

"fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
i den blir sommeren til!"

Bjørnstjerne Bjørnson, 1888

Om å helle vann på bålet

For mange elever og lærere tror at de ikke er gode til noe. Læreren som en gang var flink er ikke flink lenger: De bøyer under for stadig nye oppskrifter på god undervisning, og man vurderes hele tiden opp mot dagens moter, gode eller dårlige. De fjerner seg mer og mer fra det de gjør naturlig bra, det de kan best. Ikke at jeg tror det er bra å låse seg i et fast spor; ikke for meg i alle fall.

I dag lykkes min elev endelig. Han var på en gruppe som hadde om landskap, klima, befolkning, næringer og ressurser i Sør-Afrika. Jeg tror en av grunnene til at han lykkes (snakket tydelig, uten manus mm) var at jeg hadde lagt det akademiske ordet "drøft" i skuffen (i dagens regime er det kjennetegn på høy måloppnåelse i alle fag!!!).

I stedet var oppgaven at de skulle eksperimentere med bilde og lyd for å få frem innholdet. Jeg gikk så langt som å si at det er bra om dere tar noen sjanser, selv om det ikke fungerer. Man må feile for å lære, men plutselig finner man gull der ingen trodde det var mulig. Så i dag har jeg stått og sunget Australias nasjonalsang og sett diamanter poppe ut av gruveområdene på Sør Afrikakartet. Vet du hvordan du får til det i PowerPoint? Nå er jeg nysgjerrig på å lære det.

De fleste av oss har lærere som vi tenker tilbake på som på en eller annen måte tente en flamme, ja kanskje endret retningen på livet vårt. Ofte tror jeg disse lærerne evner mer på tross av enn pga skolesystemet, fordi det er noen trekk ved det som kan virke hemmende på mange:

1. Skolens nesten syklige opptatthet av akademisk analyse, spesielt med tall og ord. Dette er utvilsomt viktig, men den mennesklige intelligens er vel mer enn det? Må ikke Mozart ha vært intelligent?
2. Et annet trekk er rangeringen av fagene i et hierarki: Øverst står matte, naturfag og språk (da tenker jeg ikke på tilvalgsfag), så vaker samfunnsfag mfl. innimellom, og nederst står kunstfagene (dette er utfordret av idol, men skolen som system har ikke tatt dette inn over seg).
3. Så har vi en økende tro på en viss type testing, som pga konkuransen mellom skoler og kommuner som er bakt inn i systemet (NPM) og kan utløse et intenst press på elevene og lærerne om levere på smale standariserte prøver. Hva lærer det de unge om livet og hvilket ungdomsopprør får vi? (jeg gleder meg til opprøret, men håper ikke sønnen min må oppleve det)
4. Det siste trekket jeg vil trekke fram er litt sært, men meget viktig: Det er en utstrakt tro på at man kan designe gode standariserte kvalitetssystemer og implentere det top-down, i stedet for å se kvalitet som noe som vokser fram i og i møte mellom mennesker (bottom-up). Disse systemene setter ofte klare grenser for hvordan elever og lærere kan lære, og under dekke av forskning pålegger (!) de lærerne å undervise på bestemte måter. One size fits all! Så inspirerende...

Hang du med gjennom alt det der? Kanskje tente jeg en liten skolegnist hos en elev i dag. Jeg fikk sneket inn en kommentar om at han var "dataguruen". Så ut som den gikk hjem. Kanskje helt til han må levere neste gang?

Hva er likheten mellom en lærer og en elev?

Litt om hva å lese på skjerm kan fortelle

I dag gjorde jeg en pussig observasjon. Elevene hadde fått i oppgave å lese et kompendium med "The Boyfriend" fra "Damenes detektiv byrå nr en". En gutt som sliter faglig i mine fag satt med laptoppen åpen og kompendiumet urørt ved siden av. Jeg nærmet meg bakfra for å se hva han drev på med og... hold deg fast:

Han satt og leste "The Boyfriend" på skjermen (han hadde søkt den opp på google). " Liker du bedre å lese på skjermen enn på papiret?", hvisket jeg til ham. "Ja", svarte han litt brydd og litt stolt samtidig. Jeg gav han intuitivt tommelen opp, for å vise at jeg bifalte det han gjorde. Jeg tenkte også på det som en annerkjennelse av hans sterke sider: Det han gjør naturlig bra med letthet og selvfølgelighet. Dette er en elev som jeg den siste har sett hjelpe andre med dataproblemer. Jeg ser også en mulig endring fra oss som er 20+ og liker å kose oss med papiravisen. Man kan liksågodt kose seg med en skjerm bare man forbinder det med noe positivt (det er vel heller det som er greia med vårt nostalgiske forhold til papir)

Det som er trist er at jeg vet at jeg ikke har truffet denne eleven med mine undervisningsopplegg, og at nå er det for sent. Sesongen er snart over og han skal på videregående. Jeg ønsker inderlig at jeg på et tidligere tidspunkt hadde gått på jakt etter hva han er god til og latt han få flere muligheter til å dyrke det.

Det er her jeg er i ferd med å komme til en mektig erkjennelse, som alltid har ligget i meg, men som jeg nå har bestemt meg for skal gjennomsyre alt jeg gjør i lærergjerningen: Historiene om Gillian og Matt gir oss levende eksempler på at

gode prestasjoner og personlig tilredshet kommer gjennom å oppdage det du er god til og at det er det som gir deg driv, lidenskap og motivasjon.

Slik er det både for elever og lærere. Ja jeg tror det er slik for alle. Så, hvorfor virker det som det er så vanskelig for folk å få til dette? Tror jeg tar det i morgen...

Ps: I morgen skal jeg også passe på å snakke med denne gutten. Spørre han litt ut om databruken hans og oppmuntre han: Dette må du satse på!