Om å helle vann på bålet

For mange elever og lærere tror at de ikke er gode til noe. Læreren som en gang var flink er ikke flink lenger: De bøyer under for stadig nye oppskrifter på god undervisning, og man vurderes hele tiden opp mot dagens moter, gode eller dårlige. De fjerner seg mer og mer fra det de gjør naturlig bra, det de kan best. Ikke at jeg tror det er bra å låse seg i et fast spor; ikke for meg i alle fall.

I dag lykkes min elev endelig. Han var på en gruppe som hadde om landskap, klima, befolkning, næringer og ressurser i Sør-Afrika. Jeg tror en av grunnene til at han lykkes (snakket tydelig, uten manus mm) var at jeg hadde lagt det akademiske ordet "drøft" i skuffen (i dagens regime er det kjennetegn på høy måloppnåelse i alle fag!!!).

I stedet var oppgaven at de skulle eksperimentere med bilde og lyd for å få frem innholdet. Jeg gikk så langt som å si at det er bra om dere tar noen sjanser, selv om det ikke fungerer. Man må feile for å lære, men plutselig finner man gull der ingen trodde det var mulig. Så i dag har jeg stått og sunget Australias nasjonalsang og sett diamanter poppe ut av gruveområdene på Sør Afrikakartet. Vet du hvordan du får til det i PowerPoint? Nå er jeg nysgjerrig på å lære det.

De fleste av oss har lærere som vi tenker tilbake på som på en eller annen måte tente en flamme, ja kanskje endret retningen på livet vårt. Ofte tror jeg disse lærerne evner mer på tross av enn pga skolesystemet, fordi det er noen trekk ved det som kan virke hemmende på mange:

1. Skolens nesten syklige opptatthet av akademisk analyse, spesielt med tall og ord. Dette er utvilsomt viktig, men den mennesklige intelligens er vel mer enn det? Må ikke Mozart ha vært intelligent?
2. Et annet trekk er rangeringen av fagene i et hierarki: Øverst står matte, naturfag og språk (da tenker jeg ikke på tilvalgsfag), så vaker samfunnsfag mfl. innimellom, og nederst står kunstfagene (dette er utfordret av idol, men skolen som system har ikke tatt dette inn over seg).
3. Så har vi en økende tro på en viss type testing, som pga konkuransen mellom skoler og kommuner som er bakt inn i systemet (NPM) og kan utløse et intenst press på elevene og lærerne om levere på smale standariserte prøver. Hva lærer det de unge om livet og hvilket ungdomsopprør får vi? (jeg gleder meg til opprøret, men håper ikke sønnen min må oppleve det)
4. Det siste trekket jeg vil trekke fram er litt sært, men meget viktig: Det er en utstrakt tro på at man kan designe gode standariserte kvalitetssystemer og implentere det top-down, i stedet for å se kvalitet som noe som vokser fram i og i møte mellom mennesker (bottom-up). Disse systemene setter ofte klare grenser for hvordan elever og lærere kan lære, og under dekke av forskning pålegger (!) de lærerne å undervise på bestemte måter. One size fits all! Så inspirerende...

Hang du med gjennom alt det der? Kanskje tente jeg en liten skolegnist hos en elev i dag. Jeg fikk sneket inn en kommentar om at han var "dataguruen". Så ut som den gikk hjem. Kanskje helt til han må levere neste gang?

Hva er likheten mellom en lærer og en elev?