Om å tegne utenfor linjene

Matt var ikke noe særlig til å tegne, men tegnet hele tiden. Som barne nektet han å fargelegge innefor linjene akkurat som jeg nektet å skrive stor bokstav helt til femte klasse. Lærereren hans og foreldrene hans, ja selv faren som laget tegneserier, prøvde å oppmuntre han til å gjøre noe annet enn tegning. De foreslo at han måtte gå på universitetet å finne seg en trygg og solid karriere. "Jeg forsto trinnene jeg var ment å gå gjennom: Du går grunnskolen, videregående, universitet, og så får du en jobb. Jeg visste at dette ikke ville virke for meg. Jeg visste jeg ville lage tegneserier for alltid!"

Matt lot seg inspirere av malere som ikke var gode teknisk, og i highschool kunne han produsere tretti bilder i løpet av en skoletime. Han har senere uttalt at det bare var en lærer som inspirerte han. "Førsteklasselæreren tok vare på maleriene som jeg laget på skolen. Hun tok vare på dem i årevis! Det beveget meg, for jeg tenkte på alle de hundrevis at elever som hun hadde hatt. Hun het Elisabeth Hoover. Jeg oppkaldte en av karakterene i The Simpsons etter henne."

Som ung mann begynte han å henge med en gjeng som dyrket samme interessen og i stedet for på gå på trening eller se fotballkamper, gikk han og vennene og så sære undergrunnsfilmer. Etterhvert flyttet han til LA og fikk publisert "Life in Hell" i LA Weekly og endelig slo The Simpsons igjennom: Kanskje tidenes største animasjonsseriesuksess (kult ord). Jeg tørr ikke tenke på hvor rik Matt Groening er i dag, og enda viktigere: Sannsynligvis gjør han det som han trives med og det som på en sprø måte er hans talent. Bør ikke tilpasset opplæring være noe mer enn å innfri kjennetegn på måloppnåelse? Klatre stigen. Passer en størrelse for alle?

Det er fristende å påstå at hadde Matt Groeningen hørt på de vellmenende voksne og valgt en ordentlig karriere, hadde vi gått glipp "Doh" og "Duffbeer"(?) og resten av galskapen.

Så, den målhungrie skolen vi har kan fort komme til å aldri oppdage elever som Matt. For de er der, i hver eneste klasse i en eller annen form. Så i stedet for å hele tiden se etter måloppnåelse, kan det forandre livet til eleven hvis vi prøver å se etter det de gjør naturlig bra, det som tenner dem. Blir det ikke da ekstremt viktig at skolen ser hele mennesket? At undervisningen presges av variasjon og mulighet til å bruke flere typer talenter?