Da er syttende mai over. På lærernes del og bruk sider på internett er det helt dødt: Like dødt som denne bloggen har vært i to uker. Årsak? (mye snakk om det i skolen) Alle lærerne holder på med standpunktsprøver, retting, fagrapporter og for oss i tiende: Eksamen. Vi ser sommeren i det fjerne nå, men først skal alt i havn. Vet ikke om andre yrkesgrupper har våget å tenke tanken enda.
Jeg prøvde meg på å skape litt kreativ energi på et trinnmøte her om dagen (har satt opp eget del og bruk punkt fast på alle trinnmøter). Jeg hadde funnet et kreativt undervisningsopplegg (hos Eva2.0) hvor hun hadde laget en webquest i powerpoint om å være askefast, noe jeg ville dele med mine kollegaer: Tirsdag ettermiddag og kvikksølvet er på vei oppover. Responsen fra mitt kjære trinn er full av tomhet. "Espen, det er ikke tiden for sånn nå. Bedre å ta det når vi skal planlegge neste år." Han har selvfølgelig helt rett: Det er en tid for alt.
Nå er tiden inne for å bøye nakken og pløye åkeren. Noen ting må bare gjøres hvis vi skal høste senere. Vurderinger skal skrives og karakterer skal settes. Mitt problem er bare at hode mitt produserer ideer hele tiden, uansett tid eller sted. Jeg tror kanskje det kan komme av stor trafikk (i all beskjedenhet) mellom venstre hjernehalvdel, som tar seg av logisk tenkning, språk og mattematikk etc, og høyre hjernehalvdel, som tar seg av sporing av mønstre, visuell sansing, motorikk og orientering.
Det jeg elsker med å være lærer er nettopp den energien som oppstår når jeg alene eller i samarbeid med andre, planlegger undervisning ut fra noe jeg tror på pedagoisk. Jeg tror mange lærere har opplevd at mer og mer tid går til andre ting enn det som skaper læring i klasserommet. Periodene med gjøretvang er blitt lengere, og erstattet det mange opplever som motiverende og meningsfullt med lærerjobben.
Av samme grunn må vi lærere bare slutte å gi arbeidsplan på arbeidsplan med endeløse rekker av terpeoppgaver. Og, hvis i tillegg læreren ikke klarer å gi elevene feedback på elevarbeidet, så arter det seg ca slik. Du får en arbeidsplan, du gjennomfører den, og hva vinner du? En ny arbeidsplan mandagen etter. Gratulerer! Vi tester om du kan det om tre uker.
Om to uker skal vi ha med tiende trinn på tre dagers overnattingstur. Her satser vi på aktiviteter som krever bruk av høyre OG venstre hjerne halvdel. Gleder meg til å planlegge og gjennomføre den. Vi dropper evalueringen og koser oss. Det er en tid for alt!
Viser innlegg med etiketten kreativ energi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kreativ energi. Vis alle innlegg
onsdag 19. mai 2010
lørdag 24. april 2010
Handle with care
I 1988 var George Harrison klar med en solosingel. På den tiden (før nedlasting forandret alt) var det vanlig å utstyre singlene med et spor på B-siden som ble en bonus for alle som kjøpte den. Problemet var bare at George manglet en låt. Tilfeldighetene ville imidlertid ha det til at han tilbrakte noen dager i LA med sine venner Bob Dylan, Roy Orbison, Tom Petty og Jeff Lynne (!).
Harrison hadde klar et skjelett til en sang og han ba resten av gjengen fylle inn med koring og instrumental. Resultatet ble "Handle With Care" som, sammen med den gnistrende energien som kan oppstå når fem ulike mennesker med samme lidenskap kommer sammen, ble så bra at det bidro til at det ble en hel plate, The Traveling Wilburys (kåret av Roling Stones til topp 100 album gjennom tidene).
Platen vokste fram over en periode på ti dager (Dylan skulle på turne) og står for meg som et lysende eksempel på en kreativ prosess som setter de som deltar i en energigivende prosess, selv om de jobbet døgnet rundt i ti dager.
De samarbeidet om sangene som derfor vokste fram i levende nåtid, hvor alle fikk næring av hverandre og bidro med vokal, gitar og arrangementer. Og enda viktigere: Ryktene forteller at de gikk inn i en avslappet, intens og morsom sone. Det er slik energi som kan oppstå når man skaper noe. Som lærer har jeg opplevd dette i forbindelse med å sette opp musikaler og skuespill, eller andre tverrfaglige opplegg sammen andre lærere og elever. Felles for opplegene er at man skaper noe og henter næring fra hverandres erfaringer og kompetanse, også elevenes.
En Oslorektor jeg snakket med beskrev hvordan lærerne var så slitne hele tiden, at de var havnet i en "gjøretvang". "Det er liksom så mye hele tiden..."(som skal implementeres) "Hva skal vi gjøre da, Espen?"
Er det slik at vi har mistet noe av den kreative og energigivende gnisten som ligger i prosesser som henter næring fra deltagerne? Er læreren redusert til iverksettere av standardiserte opplegg? Hvordan kan vi i så fall ballansere disse to? Hvordan kan de gi næring til hverandre? Hva gir oss mening i hverdagen?
Handle with care.
Harrison hadde klar et skjelett til en sang og han ba resten av gjengen fylle inn med koring og instrumental. Resultatet ble "Handle With Care" som, sammen med den gnistrende energien som kan oppstå når fem ulike mennesker med samme lidenskap kommer sammen, ble så bra at det bidro til at det ble en hel plate, The Traveling Wilburys (kåret av Roling Stones til topp 100 album gjennom tidene).
Platen vokste fram over en periode på ti dager (Dylan skulle på turne) og står for meg som et lysende eksempel på en kreativ prosess som setter de som deltar i en energigivende prosess, selv om de jobbet døgnet rundt i ti dager.
De samarbeidet om sangene som derfor vokste fram i levende nåtid, hvor alle fikk næring av hverandre og bidro med vokal, gitar og arrangementer. Og enda viktigere: Ryktene forteller at de gikk inn i en avslappet, intens og morsom sone. Det er slik energi som kan oppstå når man skaper noe. Som lærer har jeg opplevd dette i forbindelse med å sette opp musikaler og skuespill, eller andre tverrfaglige opplegg sammen andre lærere og elever. Felles for opplegene er at man skaper noe og henter næring fra hverandres erfaringer og kompetanse, også elevenes.
En Oslorektor jeg snakket med beskrev hvordan lærerne var så slitne hele tiden, at de var havnet i en "gjøretvang". "Det er liksom så mye hele tiden..."(som skal implementeres) "Hva skal vi gjøre da, Espen?"
Er det slik at vi har mistet noe av den kreative og energigivende gnisten som ligger i prosesser som henter næring fra deltagerne? Er læreren redusert til iverksettere av standardiserte opplegg? Hvordan kan vi i så fall ballansere disse to? Hvordan kan de gi næring til hverandre? Hva gir oss mening i hverdagen?
Handle with care.
onsdag 21. april 2010
Jeg velger meg april
Jeg tror vi trenger unge mennesker med kreativitet og forestillingsevne. Med kreativitet forstår jeg å ha originale tanker som kan settes til nytte, mens jeg med forestillingsevne forstår å ha evnen til å tenke det som ennå ikke er erfart gjennom sansene. Dette er en form for intelligens jeg mener skolesystemet med all sin testing og alle sine kriterier, undertrykker.
"Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;"
Jeg så nettopp en spennende dokumentar om Bjørnstjerne Bjørnson, hvor de gjorde et poeng av at dikteren (Bjørnson) var viktigere for skapelsen av det moderne Norge enn politikeren og samfunnsbyggeren, fordi han var den som kunne forestille seg det nye Norge; lage et kart hvor andre kunne gå opp stier.
"Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil."
Nye og kreative ideer møtes ofte med skepsis av de som setter sin stolthet i å være jordnære og realistiske. Hva er dette for noe tullball? Bjørnsons tullball var bla allmenn stemmerett (tenk, også for kvinner: Ten feet up in the air) og at ministere skulle få adgang til Stortinget slik at de måtte stå til ansvar. I dag noe vi er stolte av. Realistisk? Forholdet mellom den kreative ideen, forestillingen og virkeligheten slik vi sanser den her og nå, er i det hele tatt ganske spennende.
"Jeg velger meg april,"
fordi jeg stiller spørsmål om på hvilken måte skolen stimulerer, ja hjelper elevene til å trene sine kreative evne? Ja, for det kan trenes på samme måte som de dominerende akademiske ferdighetene. Det er en myte at bare en spesiell type mennesker kan være kreative. En annen myte er at det må ha noe med kunst, musikk og dans etc å gjøre. Matte, fysikk (ta Einstein)vitenskap, språk, være selvstendig næringsdrivende, ja å hoppe på ski kan til og med være kreativt (ta Jan Bokløv). En siste myte er at det er noe medfødt: Sannheten er at det er mulig for de fleste å bli mer kreative i livet sitt og i jobben sin. Det skaper energi, ja mening, fordi det springer fra egne forestillinger.
"fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,"
Og drivkraften er forestillingsevnen og fantasien. Med den står vi fritt til å besøke fortiden, omforme nåtiden og se utallige muligheter og veier i framtiden (kanskje derfor næringslivet i større og større grad etterspør slike ferdigheter). Jeg stiller spørsmål ved om skolefolk flest har sette hvilke muligheter og verdier som ligger her. Jeg har med denne bloggen startet en kreativ prosess, hvor jeg vil være med å tegne en mer inspirerende framtid for skolen og alle i den:
"fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
i den blir sommeren til!"
Bjørnstjerne Bjørnson, 1888
"Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;"
Jeg så nettopp en spennende dokumentar om Bjørnstjerne Bjørnson, hvor de gjorde et poeng av at dikteren (Bjørnson) var viktigere for skapelsen av det moderne Norge enn politikeren og samfunnsbyggeren, fordi han var den som kunne forestille seg det nye Norge; lage et kart hvor andre kunne gå opp stier.
"Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil."
Nye og kreative ideer møtes ofte med skepsis av de som setter sin stolthet i å være jordnære og realistiske. Hva er dette for noe tullball? Bjørnsons tullball var bla allmenn stemmerett (tenk, også for kvinner: Ten feet up in the air) og at ministere skulle få adgang til Stortinget slik at de måtte stå til ansvar. I dag noe vi er stolte av. Realistisk? Forholdet mellom den kreative ideen, forestillingen og virkeligheten slik vi sanser den her og nå, er i det hele tatt ganske spennende.
"Jeg velger meg april,"
fordi jeg stiller spørsmål om på hvilken måte skolen stimulerer, ja hjelper elevene til å trene sine kreative evne? Ja, for det kan trenes på samme måte som de dominerende akademiske ferdighetene. Det er en myte at bare en spesiell type mennesker kan være kreative. En annen myte er at det må ha noe med kunst, musikk og dans etc å gjøre. Matte, fysikk (ta Einstein)vitenskap, språk, være selvstendig næringsdrivende, ja å hoppe på ski kan til og med være kreativt (ta Jan Bokløv). En siste myte er at det er noe medfødt: Sannheten er at det er mulig for de fleste å bli mer kreative i livet sitt og i jobben sin. Det skaper energi, ja mening, fordi det springer fra egne forestillinger.
"fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,"
Og drivkraften er forestillingsevnen og fantasien. Med den står vi fritt til å besøke fortiden, omforme nåtiden og se utallige muligheter og veier i framtiden (kanskje derfor næringslivet i større og større grad etterspør slike ferdigheter). Jeg stiller spørsmål ved om skolefolk flest har sette hvilke muligheter og verdier som ligger her. Jeg har med denne bloggen startet en kreativ prosess, hvor jeg vil være med å tegne en mer inspirerende framtid for skolen og alle i den:
"fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
i den blir sommeren til!"
Bjørnstjerne Bjørnson, 1888
fredag 16. april 2010
Om å lage pizza uten oppskrift
Endelig er det fredag. Jobben er ferdig og det er tid for pizza! For første gang i mitt liv har jeg brukt kjøkkenmaskinen jeg fikk til bryllupet. Den var en gjenstand for en del diskusjon da jeg og min ex skulle dele tingene våre. Jeg skjønner nå hvor genial den er med tanke på gjærbakst. Peppes pizzablanding, ost og tomatsaus er en fin ting, men resten komponerer jeg selv.
En filosofisk tanke slår meg (åh nei): Hva hadde vi spist hvis alle fra tidenes morgen hadde fulgt oppskrifter? Svaret er innlysende: Vi hadde spist akkurat det samme og hatt akkurat de samme rettene (eller retten). Så, hvordan har det mangfoldet, og den utviklingen av pizzaretten som vi har sett fram til i dag, kommet i stand?
Å følge oppskrifter er trygt og godt, men tilfredsstillelsen kan være større hvis vi har lagt til et personlig element. Det må ha skjedd igjen og igjen i forhold til mat, enten gjennom kreativ eksperimentering eller ved en tilfeldighet. En slik kreativ prosess gir mening, glede og kjærlighet til å lage mat. Man ser ikke bort fra oppskrifter, men ved hjelp av et sett grunnleggende ferdigheter bruker man det som passer til situasjonen og råvarene (whao: dette bilde kan trekkes langt).
Det får meg til å tenke på en rektor jeg snakket med i Oslo hvor hun beskrev gjøretvangen lærerne opplevde fordi de hele tiden måtte følge implementerte oppskrifter. "Det er liksom så mye hele tiden..."(rekk opp handa de som ikke kjenner seg igjen i det)
Av denne grunnen vil implementeringen av for mange oppskrifter for å sikre kvalitet i skolen kunne tappe læreryrket for mening og kreativ energi: Og som jeg har vist: Grunnlaget for innovasjon og utvikling tørker ut. Hverdagen bindes opp i skjemaer (som er innført for å kontrollere implementering eller kvalitetssikring) og dokumentering. Det er ingen som spør deg hvordan det er best for deg å undervise (selv om du har 30 års erfaring) for å realisere læreplanen. Hvordan jobber du best som lærer? Hvordan kan denne oppskriften forbedre din praksis? Fordeler? Ulemper? Hva er din godfot?
Nå for tiden dominerer oppskrifter om hva forskerne har observert er effektiv undervisning (evidence) og hvordan man kan sette opp sidevis av skjemaer (lav-middels-høy) med kjennetegn på måloppnåelse. Stikkord er ensretting og fokus på en begrenste del av læreprosessen.
Det som er enda mer tankevekkende er at ingen av disse oppskriftene for god undervisning leverer fullt ut de lover (selv om forskningen som ligger til grunn for dem lover det). Har du noen gang lurt på hvorfor? Har du lurt på hvor alle disse trendene kommer fra? Eller hvorfor akkurat de blir populære? Hvis ja, BRA! Nysgjerrigheten er starten på det meste som skjer av meningsfull læring.
Jeg skal innrømme det: Pizzaen er bedre på Peppes. Min kreative energi klarte ikke å overgå originalen.... Så, i morgen får du svaret på hvordan oppskrifter oppstår og reiser (et lite sidespor i prosjektet mitt med denne bloggen, men for all del: Dette har jeg virkelig gledet meg til å skrive om!)
En filosofisk tanke slår meg (åh nei): Hva hadde vi spist hvis alle fra tidenes morgen hadde fulgt oppskrifter? Svaret er innlysende: Vi hadde spist akkurat det samme og hatt akkurat de samme rettene (eller retten). Så, hvordan har det mangfoldet, og den utviklingen av pizzaretten som vi har sett fram til i dag, kommet i stand?
Å følge oppskrifter er trygt og godt, men tilfredsstillelsen kan være større hvis vi har lagt til et personlig element. Det må ha skjedd igjen og igjen i forhold til mat, enten gjennom kreativ eksperimentering eller ved en tilfeldighet. En slik kreativ prosess gir mening, glede og kjærlighet til å lage mat. Man ser ikke bort fra oppskrifter, men ved hjelp av et sett grunnleggende ferdigheter bruker man det som passer til situasjonen og råvarene (whao: dette bilde kan trekkes langt).
Det får meg til å tenke på en rektor jeg snakket med i Oslo hvor hun beskrev gjøretvangen lærerne opplevde fordi de hele tiden måtte følge implementerte oppskrifter. "Det er liksom så mye hele tiden..."(rekk opp handa de som ikke kjenner seg igjen i det)
Av denne grunnen vil implementeringen av for mange oppskrifter for å sikre kvalitet i skolen kunne tappe læreryrket for mening og kreativ energi: Og som jeg har vist: Grunnlaget for innovasjon og utvikling tørker ut. Hverdagen bindes opp i skjemaer (som er innført for å kontrollere implementering eller kvalitetssikring) og dokumentering. Det er ingen som spør deg hvordan det er best for deg å undervise (selv om du har 30 års erfaring) for å realisere læreplanen. Hvordan jobber du best som lærer? Hvordan kan denne oppskriften forbedre din praksis? Fordeler? Ulemper? Hva er din godfot?
Nå for tiden dominerer oppskrifter om hva forskerne har observert er effektiv undervisning (evidence) og hvordan man kan sette opp sidevis av skjemaer (lav-middels-høy) med kjennetegn på måloppnåelse. Stikkord er ensretting og fokus på en begrenste del av læreprosessen.
Det som er enda mer tankevekkende er at ingen av disse oppskriftene for god undervisning leverer fullt ut de lover (selv om forskningen som ligger til grunn for dem lover det). Har du noen gang lurt på hvorfor? Har du lurt på hvor alle disse trendene kommer fra? Eller hvorfor akkurat de blir populære? Hvis ja, BRA! Nysgjerrigheten er starten på det meste som skjer av meningsfull læring.
Jeg skal innrømme det: Pizzaen er bedre på Peppes. Min kreative energi klarte ikke å overgå originalen.... Så, i morgen får du svaret på hvordan oppskrifter oppstår og reiser (et lite sidespor i prosjektet mitt med denne bloggen, men for all del: Dette har jeg virkelig gledet meg til å skrive om!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
