Jeg velger meg april

Jeg tror vi trenger unge mennesker med kreativitet og forestillingsevne. Med kreativitet forstår jeg å ha originale tanker som kan settes til nytte, mens jeg med forestillingsevne forstår å ha evnen til å tenke det som ennå ikke er erfart gjennom sansene. Dette er en form for intelligens jeg mener skolesystemet med all sin testing og alle sine kriterier, undertrykker.

"Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;"

Jeg så nettopp en spennende dokumentar om Bjørnstjerne Bjørnson, hvor de gjorde et poeng av at dikteren (Bjørnson) var viktigere for skapelsen av det moderne Norge enn politikeren og samfunnsbyggeren, fordi han var den som kunne forestille seg det nye Norge; lage et kart hvor andre kunne gå opp stier.

"Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil."

Nye og kreative ideer møtes ofte med skepsis av de som setter sin stolthet i å være jordnære og realistiske. Hva er dette for noe tullball? Bjørnsons tullball var bla allmenn stemmerett (tenk, også for kvinner: Ten feet up in the air) og at ministere skulle få adgang til Stortinget slik at de måtte stå til ansvar. I dag noe vi er stolte av. Realistisk? Forholdet mellom den kreative ideen, forestillingen og virkeligheten slik vi sanser den her og nå, er i det hele tatt ganske spennende.

"Jeg velger meg april,"

fordi jeg stiller spørsmål om på hvilken måte skolen stimulerer, ja hjelper elevene til å trene sine kreative evne? Ja, for det kan trenes på samme måte som de dominerende akademiske ferdighetene. Det er en myte at bare en spesiell type mennesker kan være kreative. En annen myte er at det må ha noe med kunst, musikk og dans etc å gjøre. Matte, fysikk (ta Einstein)vitenskap, språk, være selvstendig næringsdrivende, ja å hoppe på ski kan til og med være kreativt (ta Jan Bokløv). En siste myte er at det er noe medfødt: Sannheten er at det er mulig for de fleste å bli mer kreative i livet sitt og i jobben sin. Det skaper energi, ja mening, fordi det springer fra egne forestillinger.

"fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,"

Og drivkraften er forestillingsevnen og fantasien. Med den står vi fritt til å besøke fortiden, omforme nåtiden og se utallige muligheter og veier i framtiden (kanskje derfor næringslivet i større og større grad etterspør slike ferdigheter). Jeg stiller spørsmål ved om skolefolk flest har sette hvilke muligheter og verdier som ligger her. Jeg har med denne bloggen startet en kreativ prosess, hvor jeg vil være med å tegne en mer inspirerende framtid for skolen og alle i den:

"fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
i den blir sommeren til!"

Bjørnstjerne Bjørnson, 1888

Om å tegne utenfor linjene

Matt var ikke noe særlig til å tegne, men tegnet hele tiden. Som barne nektet han å fargelegge innefor linjene akkurat som jeg nektet å skrive stor bokstav helt til femte klasse. Lærereren hans og foreldrene hans, ja selv faren som laget tegneserier, prøvde å oppmuntre han til å gjøre noe annet enn tegning. De foreslo at han måtte gå på universitetet å finne seg en trygg og solid karriere. "Jeg forsto trinnene jeg var ment å gå gjennom: Du går grunnskolen, videregående, universitet, og så får du en jobb. Jeg visste at dette ikke ville virke for meg. Jeg visste jeg ville lage tegneserier for alltid!"

Matt lot seg inspirere av malere som ikke var gode teknisk, og i highschool kunne han produsere tretti bilder i løpet av en skoletime. Han har senere uttalt at det bare var en lærer som inspirerte han. "Førsteklasselæreren tok vare på maleriene som jeg laget på skolen. Hun tok vare på dem i årevis! Det beveget meg, for jeg tenkte på alle de hundrevis at elever som hun hadde hatt. Hun het Elisabeth Hoover. Jeg oppkaldte en av karakterene i The Simpsons etter henne."

Som ung mann begynte han å henge med en gjeng som dyrket samme interessen og i stedet for på gå på trening eller se fotballkamper, gikk han og vennene og så sære undergrunnsfilmer. Etterhvert flyttet han til LA og fikk publisert "Life in Hell" i LA Weekly og endelig slo The Simpsons igjennom: Kanskje tidenes største animasjonsseriesuksess (kult ord). Jeg tørr ikke tenke på hvor rik Matt Groening er i dag, og enda viktigere: Sannsynligvis gjør han det som han trives med og det som på en sprø måte er hans talent. Bør ikke tilpasset opplæring være noe mer enn å innfri kjennetegn på måloppnåelse? Klatre stigen. Passer en størrelse for alle?

Det er fristende å påstå at hadde Matt Groeningen hørt på de vellmenende voksne og valgt en ordentlig karriere, hadde vi gått glipp "Doh" og "Duffbeer"(?) og resten av galskapen.

Så, den målhungrie skolen vi har kan fort komme til å aldri oppdage elever som Matt. For de er der, i hver eneste klasse i en eller annen form. Så i stedet for å hele tiden se etter måloppnåelse, kan det forandre livet til eleven hvis vi prøver å se etter det de gjør naturlig bra, det som tenner dem. Blir det ikke da ekstremt viktig at skolen ser hele mennesket? At undervisningen presges av variasjon og mulighet til å bruke flere typer talenter?

Å være i sitt rette element

I dag har jeg vært med rektor, inspektør og resten av plangruppa på kommunalsjefens seminar om vurdering og tilpasset opplæring. Nei, hold ann, ikke klikk deg videre helt enda. Dette vil du ha med deg.

Jeg benytter sjansen og sykler de to milene til Tyristrand, hvor tanken er at vi skal sette opp kjennetegn på god vurderingskompetanse, slik det er meningen at vi skal sette det opp for elevene. Jeg er glad for at jeg syklet; utrolig hvor klart hodet blir etter en slik tur! Er det ikke slik for elevene også? Stolene er linet opp og hovedbudskapet før lunsj er at bare vi er gode på vurdering vil elevene oppleve meningsfull læring. Ja, greit tenker jeg: Lett, men det er noe som skurrer: Elevenes prestasjoner (og verdi) skal hele tiden måles mot på forhånd gitte akademiske standarder: Det er noe som ikke stemmer.

I solskinnet på vei hjem kommer jeg til å tenke på en historie jeg kom over på youtube:

Gillian var bare åtte år gammel, men hennes framtid stod allerede på spill. Skolearbeidet var en katastrofe i følge lærerne. Og ikke nok med det: Hun avbrøt kontinuerlig medelever og laget bråk for så i neste øyeblikk å stirre tomt ut vinduet. Gillian følte ikke dette som noe problem selv, men hun ble klar over dette da skolen skrev et brev til foreldrene hennes.

Skolen trodde at hun hadde lærevansker av en eller annen form. I dag ville vi tenkt hyperaktivitet og ritalin, men ADHD var (heldigvis) ikke oppfunnet den gangen. Foreldrene ble i brevet kalt inn til et møte med en psykolog og moren hennes tok på henne den peneste kjolen og satte håret hennes i hestehale, og tok henne med til skolen med bange anelser. Gillian fortalte senere at hun kom inn i et bokkledt kontor hvor en stor mann satt bak et enda større skrivebord. Mannen tok henne med seg til en skinnsofa og pratet med henne en stund, mens hun satt på hendene og føttene henne dinglet i luften.

Psykologen gikk tilbake til skrivebordet og pratet med moren i tjue minutter. Han spurte henne ut om problemene skolen mente Gillian hadde på skolen. Hele tiden observerte han henne, noe som gjorde henne enda mer urolig. Allerede da skjønte hun at dette kunne bety "spesialskole", noe som var det siste hun ville. Hun følte genuint at hun ikke hadde noen problemer, men at alle andre trodde hun hadde det.

Kanskje, tenkte hun, har de rett...

Etter en lang stund reiste psykologen seg endelig og sa: "Gillian, du har vært veldig tålmodig, og det takker jeg deg for. Jeg er redd for at du må være tålmodig litt til. Vi kommer til å gå ut litt, men ta det rolig. det tar ikke lang tid." Gillian nikket konsentrert, og de to voksne forlot henne. På vei ut gikk psykologen bort til et bord og skrudde på en radio og musikk fylte rommet. Vel ute på gangen, sa psykologen til moren: "Bare stå her litt og observer henne gjennom vinduet i døren." Gillian var umiddelbart på bena og beveget seg rundt i rommet til musikken. To voksne sto og observerte i stillhet noen minutter, trollbundet av jentas elegante bevegelser. De så at det var noe naturlig og lett over henne. Ansiktet og resten av kroppen: Hun var i sitt rette element.

Etter en stund snudde psykologen seg mot moren og sa: "Vet du, fru Lynne? Gillian er ikke syk. hun er en danser. Meld henne på en danseskole!"

Gillian fortalte senere hva som hendte etterpå. Moren gjorde akkurat det psykologen hadde rådet henne til. "Jeg kan ikke få sagt hvor utrolig det var. Jeg kom inn i et rom som var fullt av folk som meg. Folk som ikke kunne sitte stille. Folk som måtte bevege seg for å tenke."

Historien er nydelig så langt, men den slutter ikke der. Gillian gikk på audition til "Royal Ballet School" i London og kom inn. Hun deltok i flere forestillinger i London og New York og møtte etter hvert Andrew Loyd Webber og var med på tidenes største suksesser blant annet "Cats" og "Phantom of the Opera." Lille Gillian som hadde sittet på en skinnsofa med hele framtiden på spill, ble kjent som Gillian Lynne, annerkjent som en av tidenes koreografer.

Dette skjedde i følge henne selv fordi noen så henne dypt inn i øynene, noen som hadde sett barn som henne før og kunne lese tegnene. Andre hadde kanskje medisinert henne for å roe henne ned. Hun var ikke et problembarn! Hun trengte ikke spesialundervisning. Hun trengte bare å være seg selv. Hun forteller selv at hun ble bedre i alle fag etter at hun oppdaget dans.

Hva kan denne historien fortelle oss om tilpasset opplæring. Og, hva er det som skurrer med den ensidige fokusen på vurdering?

I det regimet vi har blitt foret med de siste årene skal elevene hele tiden måles opp mot et sett akademiske standarder (som regel teoretiske) i alle fag: Vi har gitt dem en måltrapp bare noen få kan gå helt opp. De fleste lærere opplever det som nyttig, men meget begrenset: På den måten har mange lærere noe til felles med Gillian: Nye standardiserte former for vudering presses på dem uten at det er noen drøfting: Fordeler? Ulemper? Hvordan passer dette med din erfaring. Hva er din erfaring? Jeg er ikke i mitt rette element hvis jeg skal gi elevene tilbakemelding slik jeg er blitt presentert. Jeg tror ikke jeg er alene.

Når er du i ditt rette element som lærer?