Darling Buds of May

Det er første mai og tid for oppsummerende tanker om skoleåret og denne bloggen. Jeg har peiodevis truffet elever med opplegg og jeg vet jeg har bommet totalt, avhengig av aktiviteten jeg har valgt. Før jul gav jeg elevene i oppgave å sette bilder, lyd og tekst til Shakespeares Sonnet 18 i moviemaker. Mange av elevene så ut til å like å og skape et slideshow og bildesettingen førte til mange spørsmål om meningen i verselinjene. En refleksjon jeg gjorde meg var at mediet i seg selv skapte motivasjon og læring hos mange som normalt ville vært tomme i blikket under en akademisk gjennomgang av virkemidler.

Gillian Lynne fikk et nytt skoleliv da de voksne rundt henne begynte å behandle henne som det hun var; en danser. Matt Groeningen lot seg inspirere av Elisabeth Hoover, den eneste læreren i barneskolen som så hans talent. The Traveling Wilburys skapte et av tidenes album på ti dager. Og, Kevin Bibo elsket film, men fikk hjelp av sin far til å finne sitt rette element som lærer: "Great teachers love teaching!"

De har alle til felles at de har funnet et medie de behersker og elsker, og som derfor driver deres personlige kreativitet. Kreativitet er en prosess hvor man genererer ideer, ser muligheter og vurderer alternativer, og det er ofte helt forskjellige aktiviteter som som stimulerer den hos den enkelte, og setter oss i en sone hvor driv, konsentrasjon og moro oppstår.

For mange oppstår motivasjon når de jobber med sitt medie, på sin arena: En mekkelev kan bli tom i blikket under dramatiseringen av Shakespeare, mens han kan ose over av driv og kreativitet når scenen skal bygges. Det samme gjelder også lærere og hvordan de liker å undervise: Jeg tror det samme gjelder alle yrker. Derfor er standardisering av undervisningen (likt for alle) tappende på kreativ energi og fører til gjøretvang, hvis oppskriften alltid er definert på forhånd. Undervisningen meningsløs, repeterende og kjedelig hvis den bare preges av en serie terpende arbeidsoppgaver, hvor svaret alltid er gitt på forhånd.

Å finne riktig medium (dans, ikt, tegning, bilder, matematikk, skriving mm) som tenner vår forestillingsevne, som du jobber avslappet med og som du elsker å bruke, er et avgjørende skritt mot å frigjøre din kreative energi. Jeg tror at en hovedgrunn til at mange ofte sier de ikke er kreative (ofte forbeholdt kunstnere, arkitekter etc) kan være at de ikke har funnet sitt medium eller at de ikke har tenkt over at de faktisk har funnet det.

Hvordan vi gir oppgaver og hvilke materiale elevene får muligheten til å jobbe med, påvirker hvordan elevene bearbeider fagstoffet. Vi kan tenke på kreativitet (og motivasjon) som en samtale mellom hva vi prøver å finne ut og mediet vi bruker.

I Sonnet 18 sammenligner Shakespeare sin kjære med en sommerdag, hvor kjærligheten er større, fordi den varer evig i diktes egne verselinjer, mens "Rough winds do shake the darling buds of May" (stormer kan riste mai sine fagre knopper). Kjærligheten til det vi gjør, gjør oss i stand til å skape og gir oss mening, uten blir arbeidsdagen en serie oppgaver vi må gjennom for å heve lønna og komme oss hjem til hagen eller balkongen. Slik tror jeg det er for elevene også.

Hagen? I skrivende stund er det 1. mai, regnvær og åtte grader (glad jeg ikke er russ). Jeg skal ut i hagen å beskjære tusenvis av mai sine fagre knopper i eplehagen. De vokser ut til nesteår...

Fornøyd er ikke nok

Da Kevin gikk på College drømte han om å bli filmskaper. Ja, han drømte ikke bare om det. Han ville faktisk bli Steven Spielberg. Han var en driftig ung mann, så da han skulle i praksis satte han liksågodt igang med en filmproduksjon.

Han leide inn venner til å hjelpe seg og filmen ble spilt inn på en studentbar en lørdag ettermiddag. Da filmen var ferdig var han proppfull av stolthet, selv om han i dag innrømmer at filmen var heller... dårlig. I dypfølt oskarsrus skrev han navnet "Steven Spielberg" på navnskiltet da han skulle fram å motta vitnemålet sitt på skolens avslutningssermoni, og det var det navnet som ble lest opp... Faren hans var rasende.

Etter sermonien tok faren en alvorsprat med gutten om framtiden hans som filmskaper... eller som noe annet. Steven fortalte sin far at han hadde lyst til å påvirke andres liv på samme måte som Steven Spielberg hadde rørt ved hans. Faren hans utfordret han ved å spørre: "Hvem har hatt den mest inngripende påvirkning på ditt liv?"

"Steven Spielb...," skjøt Kevin tilbake, før han ble avbrutt av sine egne tanker. Svaret var selvfølgelig ikke Steven Spielberg. Vel hadde han latt seg fascinere av filmene hans, men kanskje egentlig ikke hatt noen varig og dyp påvirkning. Tanken på hvem som hadde hjulpet han til virkelig å forstå Spielbergs filmer vokste fram i han. Hvordan hadde han lært å tyde filmenes temaer, virkemidler og dramaturgi?

Han forsto at uten lærerne sine hadde han ikke lært å virkelig sette pris på filmene og blitt en så ihuga Spielbergfan. Kevin Bibo jobber i dag som multimedialærer på en high school i sør California. Han er entusiastisk når han snakker om å være lærer; fornøyd er ikke nok.

Om hva Hamlet og William sa

Før jul skrev elevene mine manus til Hamlet. De jobbet i grupper og fremførte hver sin del av stykket, slik at da alle hadde fremført, hadde vi gått gjennom hele stykket. En kolossal utfordring for enkelte, en energifull og kreativ utfordring for de som liker rollespill og drama som medie og uttrykksform.

I diskusjon med elevene kom vi fram til at Hamlet nages og drives av indre konflikter (Onkelen myrder faren hans og gifter seg med moren) som til slutt leder til hans død (ja, nesten alle dør, så vi plasserte dette stykket utenfor komediesjangeren, trygt plantet i tragedien). Tidlig i stykket beskriver Hamlet Danmark som et fengsel, hvorpå Rosencrantz svarer at da må hele verden være et fengsel:

Hamlet: "...in which there are many confines (stengsler), wards and dungeons(fangehull), Denmark being the worst."(så mye for deilig å være norsk i...Danmark)

R: "We think not so, my lord."

Hamlet"...there is nothing either good or bad, only thinking makes it so"

For Hamlet gikk det dårlig (kanskjenoe med hans heller negative tankegang å gjøre?), men jeg finner spor av gode nyheter: Vi kan alltid prøve å tenke annerledes, hvis vår tankegang ikke gagner livet eller trivsel på jobben. Vi kan omskape situasjonen vår ved å velge et nytt perspektiv og se situasjonen på en ny måte (som gagner oss).

På jobben har dette vært nyttig for meg: Jeg har periodevist låst meg i meninger og tankebaner som hemmer min utvikling som lærer. Et eksempel kan være en iboende motstand mot standardiserte skjemaer som skal sikre en god undervisning for alle elever. En sunn motstand, men jeg kan også spørre meg selv: Hvordan kan dette gagne elevenes læring? Hva kan jeg bruke?

Jeg har også sittet sene kvelder i livet mitt med mørke tanker. Min mors død (nå begynner det å minne om Hamlet) og nå i jula, skilsmisse. Vi har hendelser i livene våre som kan bli fengsler, både i yrkesutvikling og privat. I påska var jeg noen dager alene hjemme, uten å treffe folk. Alle som har vært gjennom en skilsmisse vet at nagende tanker (uten å gå i dybden) kan flyte fritt. Opplevelsen jeg hadde var både sterk og dyp:

Jeg tenkte: Nå er det nok. Jeg kan ikke fylle hjertet mitt med nag til meg selv og andre. Jeg må fylle det med kjærighet (!), være glad i andre, alle andre (ja, også Xer). Det fantastiske var at dette valget løftet alt bort. Så, hvis jeg har kraft til dette skiftet fra et øyeblikk til et annet, trenger ikke tanken være et fengsel igjen, hverken på jobben eller privat.

Hvilke fengsler bygger vi i forhold til jobben vår? Hvilke stengsler bygger elevene opp hvis de ikke opplever mestring på skolen, år etter år? Og, hvordan overkomme disse stengslene?

En av psykologiens grunnleggere, William James, gir et inspirerende perspektiv: "The greatest discovery of my generation is that human beings can alter their lives by altering their attitude of mind...

if you change your mind, you can change your life."

funker for meg...

Handle with care

I 1988 var George Harrison klar med en solosingel. På den tiden (før nedlasting forandret alt) var det vanlig å utstyre singlene med et spor på B-siden som ble en bonus for alle som kjøpte den. Problemet var bare at George manglet en låt. Tilfeldighetene ville imidlertid ha det til at han tilbrakte noen dager i LA med sine venner Bob Dylan, Roy Orbison, Tom Petty og Jeff Lynne (!).

Harrison hadde klar et skjelett til en sang og han ba resten av gjengen fylle inn med koring og instrumental. Resultatet ble "Handle With Care" som, sammen med den gnistrende energien som kan oppstå når fem ulike mennesker med samme lidenskap kommer sammen, ble så bra at det bidro til at det ble en hel plate, The Traveling Wilburys (kåret av Roling Stones til topp 100 album gjennom tidene).

Platen vokste fram over en periode på ti dager (Dylan skulle på turne) og står for meg som et lysende eksempel på en kreativ prosess som setter de som deltar i en energigivende prosess, selv om de jobbet døgnet rundt i ti dager.

De samarbeidet om sangene som derfor vokste fram i levende nåtid, hvor alle fikk næring av hverandre og bidro med vokal, gitar og arrangementer. Og enda viktigere: Ryktene forteller at de gikk inn i en avslappet, intens og morsom sone. Det er slik energi som kan oppstå når man skaper noe. Som lærer har jeg opplevd dette i forbindelse med å sette opp musikaler og skuespill, eller andre tverrfaglige opplegg sammen andre lærere og elever. Felles for opplegene er at man skaper noe og henter næring fra hverandres erfaringer og kompetanse, også elevenes.

En Oslorektor jeg snakket med beskrev hvordan lærerne var så slitne hele tiden, at de var havnet i en "gjøretvang". "Det er liksom så mye hele tiden..."(som skal implementeres) "Hva skal vi gjøre da, Espen?"

Er det slik at vi har mistet noe av den kreative og energigivende gnisten som ligger i prosesser som henter næring fra deltagerne? Er læreren redusert til iverksettere av standardiserte opplegg? Hvordan kan vi i så fall ballansere disse to? Hvordan kan de gi næring til hverandre? Hva gir oss mening i hverdagen?


Handle with care.

Jeg velger meg april

Jeg tror vi trenger unge mennesker med kreativitet og forestillingsevne. Med kreativitet forstår jeg å ha originale tanker som kan settes til nytte, mens jeg med forestillingsevne forstår å ha evnen til å tenke det som ennå ikke er erfart gjennom sansene. Dette er en form for intelligens jeg mener skolesystemet med all sin testing og alle sine kriterier, undertrykker.

"Jeg velger meg april
i den det gamle faller,
i den det ny får feste;"

Jeg så nettopp en spennende dokumentar om Bjørnstjerne Bjørnson, hvor de gjorde et poeng av at dikteren (Bjørnson) var viktigere for skapelsen av det moderne Norge enn politikeren og samfunnsbyggeren, fordi han var den som kunne forestille seg det nye Norge; lage et kart hvor andre kunne gå opp stier.

"Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil."

Nye og kreative ideer møtes ofte med skepsis av de som setter sin stolthet i å være jordnære og realistiske. Hva er dette for noe tullball? Bjørnsons tullball var bla allmenn stemmerett (tenk, også for kvinner: Ten feet up in the air) og at ministere skulle få adgang til Stortinget slik at de måtte stå til ansvar. I dag noe vi er stolte av. Realistisk? Forholdet mellom den kreative ideen, forestillingen og virkeligheten slik vi sanser den her og nå, er i det hele tatt ganske spennende.

"Jeg velger meg april,"

fordi jeg stiller spørsmål om på hvilken måte skolen stimulerer, ja hjelper elevene til å trene sine kreative evne? Ja, for det kan trenes på samme måte som de dominerende akademiske ferdighetene. Det er en myte at bare en spesiell type mennesker kan være kreative. En annen myte er at det må ha noe med kunst, musikk og dans etc å gjøre. Matte, fysikk (ta Einstein)vitenskap, språk, være selvstendig næringsdrivende, ja å hoppe på ski kan til og med være kreativt (ta Jan Bokløv). En siste myte er at det er noe medfødt: Sannheten er at det er mulig for de fleste å bli mer kreative i livet sitt og i jobben sin. Det skaper energi, ja mening, fordi det springer fra egne forestillinger.

"fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,"

Og drivkraften er forestillingsevnen og fantasien. Med den står vi fritt til å besøke fortiden, omforme nåtiden og se utallige muligheter og veier i framtiden (kanskje derfor næringslivet i større og større grad etterspør slike ferdigheter). Jeg stiller spørsmål ved om skolefolk flest har sette hvilke muligheter og verdier som ligger her. Jeg har med denne bloggen startet en kreativ prosess, hvor jeg vil være med å tegne en mer inspirerende framtid for skolen og alle i den:

"fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
i den blir sommeren til!"

Bjørnstjerne Bjørnson, 1888

Om å helle vann på bålet

For mange elever og lærere tror at de ikke er gode til noe. Læreren som en gang var flink er ikke flink lenger: De bøyer under for stadig nye oppskrifter på god undervisning, og man vurderes hele tiden opp mot dagens moter, gode eller dårlige. De fjerner seg mer og mer fra det de gjør naturlig bra, det de kan best. Ikke at jeg tror det er bra å låse seg i et fast spor; ikke for meg i alle fall.

I dag lykkes min elev endelig. Han var på en gruppe som hadde om landskap, klima, befolkning, næringer og ressurser i Sør-Afrika. Jeg tror en av grunnene til at han lykkes (snakket tydelig, uten manus mm) var at jeg hadde lagt det akademiske ordet "drøft" i skuffen (i dagens regime er det kjennetegn på høy måloppnåelse i alle fag!!!).

I stedet var oppgaven at de skulle eksperimentere med bilde og lyd for å få frem innholdet. Jeg gikk så langt som å si at det er bra om dere tar noen sjanser, selv om det ikke fungerer. Man må feile for å lære, men plutselig finner man gull der ingen trodde det var mulig. Så i dag har jeg stått og sunget Australias nasjonalsang og sett diamanter poppe ut av gruveområdene på Sør Afrikakartet. Vet du hvordan du får til det i PowerPoint? Nå er jeg nysgjerrig på å lære det.

De fleste av oss har lærere som vi tenker tilbake på som på en eller annen måte tente en flamme, ja kanskje endret retningen på livet vårt. Ofte tror jeg disse lærerne evner mer på tross av enn pga skolesystemet, fordi det er noen trekk ved det som kan virke hemmende på mange:

1. Skolens nesten syklige opptatthet av akademisk analyse, spesielt med tall og ord. Dette er utvilsomt viktig, men den mennesklige intelligens er vel mer enn det? Må ikke Mozart ha vært intelligent?
2. Et annet trekk er rangeringen av fagene i et hierarki: Øverst står matte, naturfag og språk (da tenker jeg ikke på tilvalgsfag), så vaker samfunnsfag mfl. innimellom, og nederst står kunstfagene (dette er utfordret av idol, men skolen som system har ikke tatt dette inn over seg).
3. Så har vi en økende tro på en viss type testing, som pga konkuransen mellom skoler og kommuner som er bakt inn i systemet (NPM) og kan utløse et intenst press på elevene og lærerne om levere på smale standariserte prøver. Hva lærer det de unge om livet og hvilket ungdomsopprør får vi? (jeg gleder meg til opprøret, men håper ikke sønnen min må oppleve det)
4. Det siste trekket jeg vil trekke fram er litt sært, men meget viktig: Det er en utstrakt tro på at man kan designe gode standariserte kvalitetssystemer og implentere det top-down, i stedet for å se kvalitet som noe som vokser fram i og i møte mellom mennesker (bottom-up). Disse systemene setter ofte klare grenser for hvordan elever og lærere kan lære, og under dekke av forskning pålegger (!) de lærerne å undervise på bestemte måter. One size fits all! Så inspirerende...

Hang du med gjennom alt det der? Kanskje tente jeg en liten skolegnist hos en elev i dag. Jeg fikk sneket inn en kommentar om at han var "dataguruen". Så ut som den gikk hjem. Kanskje helt til han må levere neste gang?

Hva er likheten mellom en lærer og en elev?

Litt om hva å lese på skjerm kan fortelle

I dag gjorde jeg en pussig observasjon. Elevene hadde fått i oppgave å lese et kompendium med "The Boyfriend" fra "Damenes detektiv byrå nr en". En gutt som sliter faglig i mine fag satt med laptoppen åpen og kompendiumet urørt ved siden av. Jeg nærmet meg bakfra for å se hva han drev på med og... hold deg fast:

Han satt og leste "The Boyfriend" på skjermen (han hadde søkt den opp på google). " Liker du bedre å lese på skjermen enn på papiret?", hvisket jeg til ham. "Ja", svarte han litt brydd og litt stolt samtidig. Jeg gav han intuitivt tommelen opp, for å vise at jeg bifalte det han gjorde. Jeg tenkte også på det som en annerkjennelse av hans sterke sider: Det han gjør naturlig bra med letthet og selvfølgelighet. Dette er en elev som jeg den siste har sett hjelpe andre med dataproblemer. Jeg ser også en mulig endring fra oss som er 20+ og liker å kose oss med papiravisen. Man kan liksågodt kose seg med en skjerm bare man forbinder det med noe positivt (det er vel heller det som er greia med vårt nostalgiske forhold til papir)

Det som er trist er at jeg vet at jeg ikke har truffet denne eleven med mine undervisningsopplegg, og at nå er det for sent. Sesongen er snart over og han skal på videregående. Jeg ønsker inderlig at jeg på et tidligere tidspunkt hadde gått på jakt etter hva han er god til og latt han få flere muligheter til å dyrke det.

Det er her jeg er i ferd med å komme til en mektig erkjennelse, som alltid har ligget i meg, men som jeg nå har bestemt meg for skal gjennomsyre alt jeg gjør i lærergjerningen: Historiene om Gillian og Matt gir oss levende eksempler på at

gode prestasjoner og personlig tilredshet kommer gjennom å oppdage det du er god til og at det er det som gir deg driv, lidenskap og motivasjon.

Slik er det både for elever og lærere. Ja jeg tror det er slik for alle. Så, hvorfor virker det som det er så vanskelig for folk å få til dette? Tror jeg tar det i morgen...

Ps: I morgen skal jeg også passe på å snakke med denne gutten. Spørre han litt ut om databruken hans og oppmuntre han: Dette må du satse på!

Skriv din skolehistorie!

Jeg har lagt til en lenke til en side hvor du kan fortelle din historie: Min skolehistorie. Jeg er på jakt etter personlige opplevelser fra folks skolegang. Jeg vil både ha suksesshistorier og fiaskoer. Det kan være historier som den om Sheldon lynn eller Matt Groeningen. Aktuelle temaer kan være læreren som berget deg, historier om hvordan skolen ikke traff deg eventuelt sviktet. Men viktigst: Skriv det du har på hjertet:-)

Bend over, here it comes again!

Da er det lørdag morgen og disig vulkanstøvmorgensol (kult ord) varmer opp glassverandaen og gir et matt lys på over hundre år gamle vegger. Det ryker av kaffekoppen og jeg har som sagt gledet meg til denne stunden for jeg tror jeg kan gi deg en ny måte å se på hvordan din arbeidsplass lures til å ta i bruk oppskrifter som skal gjøre alt så meget bedre.



Hvis man går inn og studerer litteraturen som ligger til grunn for innføringen av en oppskrift, kunne man kanskje forvente en bred dokumentasjon på at den frembringer gode resultater hvis den tas i bruk. Dette fins det nesten ingen eksempler på. Man er imidlertid meget opptatt av hvor gode resultater oppskriften gir, og det formidles historier om store suksesser i et fåtall virksomheter: Historiene får ofte et mytologisk preg om helter på grasrota i en fjern fortid som i en krisesituasjon kjemper og vinner med stor suksess, alltid i privat sektor(!). Vi snakker det som på godt norsk kalles vandrehistorier. Det er altså de samme historiene som går igjen i de hundrevis av artikler, foredrag og bøker som konsulentene reiser rundt og selger. Og, grunntanken er alltid: En størrelse passer alle.



Altså: litteraturen som ligger til grunn for de dyre hotellseminarene ledelsen er på, i liten grad dokumenterer positive virkninger, og lærerne på grasrota får heller ikke slik dokumentasjon. Det er mye snakk om resultater, men har et heller mytisk preg som fortelles om og om igjen, gjennom statestikker og dramatiske fortellinger. Dokumenterte positive virkninger er altså ikke avgjørende for om en oppskrift sprer seg og blir tatt i bruk! Det er andre ting som er avgjørende. Her får du et sett briller du kan bruke når neste oppskrit rammer din arbeidsplass.



Kjennetegn på oppskrifter som reiser:

1. En oppskrift med spredningssuksess må formidles av autoriserte sentre, en instutusjon som store grupper mennesker oppfatter som ledende på området. De siste årene utdanner BI flere og flere rektorer og formidler oppskrifter med stor tynde, etter mitt skjønn på godt og vondt.


2. Oppskriften må også teoritiseres dvs at den fremstilles som et universalmiddel som vil gi positive resultater uansett hvilken type virksomhet man driver: Markede for oppskriften er også større da...


3. Oppskriften må også produktiviseres ved at den bearbeides til et produkt, en vare som kan selges. Av dette følger overforenklinger slik at man får et lett kommuniserbart budskap; den må være brukervennlig. Det er nok noe av grunnen til at vi alltid fores med fordelene i innkjøringsfasen. To ting slår meg: Ikke stol 100% på en selger og at oppskriftene aldri kan fundere 100% slik de lover.


4. Oppskriften må tidsmarkeres, dvs at den er tidsriktig, den er inn, du er helt ut hvis du ikke bruker den, den er det moderne svar på vår tids utfordringer (gjerne i lys av en skapt krise), den er fremtidsorientert og bedre de gamle oppskriftene. Ofte oppstår krisen ved at nåsituasjonen mangler trekk oppskriften kan tilby(!).


5. Sannsynligheten for at en oppskrift skal bli en landeplage er at den harmoniseres, dvs at den utformes slik at den ikke støter bort store grupper. Her files det i kantene for å selge mer pølser. Ofte er det også snakk om å bygge opp en "vi følelse" rundt positivt ladede begreper hentet fra oppskriften. "I ringeriksskolen skal vi..." Jeg for min del liker og tenke selv, og jeg henter min inspirasjon i erfaringsbakgrunn, læreplanen og pedagogikken. Vi ser at oppskriftene er etisk betenklige fordi en liten gruppe fra kommuneledelsen som har vært på dyrt oppskriftsseminar, innfører sin svak funderte oppskrift i form av skjemaer og et nytt språk.


6. Det er også en fordel hvis oppskriften inneholder en form for dramatisering. Historien starter som regel med noen heltekarakterer som må kjempe mot etablerte og konkurerende ideer, og her finnes ofte et dramatisk vendepunkt hvor den rette ide vinner til slutt.


7. Sannsynligheten for at en ide får suksess øker hvis den individualiseres, dvs at den fremstår som et tilbud om utvikling, vekst og karrieremuligheter for den enkelte.

Oppskriftene har etter mitt skjønn klare fellestrekk med trender. Trender oppstår som regel underground, vokser seg store fordi de kommer på moten for så å forsvinne når nye trender oppstår. Å være tidsriktig er altså viktigere enn dokumentert effekt. En annen virkning er at oppskriftene blir legitime ved at de matrialiserer seg i lover og forskrifter, slik vi har sett i medarbeidersamtalen, målstyring (Jf. kunnskapsløftet) og nylig ved innføringen av nye vurderingsforskrifter.

Jeg er helt sikker på at de fleste oppskrifter har noe ved seg, men de er som vist meget begrensede og kommersialiserte. For de som er med på innovasjonen i "skapelsen" av oppskriften for å møte en opplevd utfordring, gir den nok mening: Det er slik forbedring av kvalitet og forbedring vokser frem i en innovativ prosess. Problemet oppstår når man lager en avslepen oppskriftspakke som skal selges og gjelde for alle. Da må man for eksempel ofte konstruere en krise for at folk skal se behovet for å ta den i bruk.

Motivsjonen min for å skrive denne bloggen er å fremme et mer inspirerende syn på skoleutvikling, hvor grunnlaget er at lærere og elever skal få muligheten til å være i sitt rette element, ta i bruk godfoten sin (paradoksalt nok også en oppskrift med en viss suksess, hvor heltehistorien foregår på Lerkendal) Da kan vi ikke definere oppskriften på forhånd, men la den vokse fram i en kreativ prosess i møtet mellom oppskriften og forskjellige mennesker. Oppskriften er altså ikke designet på forhånd, men vokser frem.

En oppskrift er rigid definert og må implementeres: Lærere må endre språk og verdier for å ta dem i bruk og for å fremstå som flinke. Lærere som før var kompetente, fremstår plutselig som inkompetente. Hva en lærer har av sterke sider og erfaringer for å løse opplevde utfordringer overkjøres fort av ovenfra og ned prosesser:

"Bend over, here it comes again"

Ps: Kjennetegnene på oppskrifter som reiser er hentet fra Kjell Arne Rørviks gjennomgang av hvordan medarbeidersamtalen og målstyring er presentert i konseptlitteraturen (Moderne organisasjoner, 2005).

Om å lage pizza uten oppskrift

Endelig er det fredag. Jobben er ferdig og det er tid for pizza! For første gang i mitt liv har jeg brukt kjøkkenmaskinen jeg fikk til bryllupet. Den var en gjenstand for en del diskusjon da jeg og min ex skulle dele tingene våre. Jeg skjønner nå hvor genial den er med tanke på gjærbakst. Peppes pizzablanding, ost og tomatsaus er en fin ting, men resten komponerer jeg selv.

En filosofisk tanke slår meg (åh nei): Hva hadde vi spist hvis alle fra tidenes morgen hadde fulgt oppskrifter? Svaret er innlysende: Vi hadde spist akkurat det samme og hatt akkurat de samme rettene (eller retten). Så, hvordan har det mangfoldet, og den utviklingen av pizzaretten som vi har sett fram til i dag, kommet i stand?

Å følge oppskrifter er trygt og godt, men tilfredsstillelsen kan være større hvis vi har lagt til et personlig element. Det må ha skjedd igjen og igjen i forhold til mat, enten gjennom kreativ eksperimentering eller ved en tilfeldighet. En slik kreativ prosess gir mening, glede og kjærlighet til å lage mat. Man ser ikke bort fra oppskrifter, men ved hjelp av et sett grunnleggende ferdigheter bruker man det som passer til situasjonen og råvarene (whao: dette bilde kan trekkes langt).

Det får meg til å tenke på en rektor jeg snakket med i Oslo hvor hun beskrev gjøretvangen lærerne opplevde fordi de hele tiden måtte følge implementerte oppskrifter. "Det er liksom så mye hele tiden..."(rekk opp handa de som ikke kjenner seg igjen i det)

Av denne grunnen vil implementeringen av for mange oppskrifter for å sikre kvalitet i skolen kunne tappe læreryrket for mening og kreativ energi: Og som jeg har vist: Grunnlaget for innovasjon og utvikling tørker ut. Hverdagen bindes opp i skjemaer (som er innført for å kontrollere implementering eller kvalitetssikring) og dokumentering. Det er ingen som spør deg hvordan det er best for deg å undervise (selv om du har 30 års erfaring) for å realisere læreplanen. Hvordan jobber du best som lærer? Hvordan kan denne oppskriften forbedre din praksis? Fordeler? Ulemper? Hva er din godfot?

Nå for tiden dominerer oppskrifter om hva forskerne har observert er effektiv undervisning (evidence) og hvordan man kan sette opp sidevis av skjemaer (lav-middels-høy) med kjennetegn på måloppnåelse. Stikkord er ensretting og fokus på en begrenste del av læreprosessen.

Det som er enda mer tankevekkende er at ingen av disse oppskriftene for god undervisning leverer fullt ut de lover (selv om forskningen som ligger til grunn for dem lover det). Har du noen gang lurt på hvorfor? Har du lurt på hvor alle disse trendene kommer fra? Eller hvorfor akkurat de blir populære? Hvis ja, BRA! Nysgjerrigheten er starten på det meste som skjer av meningsfull læring.


Jeg skal innrømme det: Pizzaen er bedre på Peppes. Min kreative energi klarte ikke å overgå originalen.... Så, i morgen får du svaret på hvordan oppskrifter oppstår og reiser (et lite sidespor i prosjektet mitt med denne bloggen, men for all del: Dette har jeg virkelig gledet meg til å skrive om!)

Om å tegne utenfor linjene

Matt var ikke noe særlig til å tegne, men tegnet hele tiden. Som barne nektet han å fargelegge innefor linjene akkurat som jeg nektet å skrive stor bokstav helt til femte klasse. Lærereren hans og foreldrene hans, ja selv faren som laget tegneserier, prøvde å oppmuntre han til å gjøre noe annet enn tegning. De foreslo at han måtte gå på universitetet å finne seg en trygg og solid karriere. "Jeg forsto trinnene jeg var ment å gå gjennom: Du går grunnskolen, videregående, universitet, og så får du en jobb. Jeg visste at dette ikke ville virke for meg. Jeg visste jeg ville lage tegneserier for alltid!"

Matt lot seg inspirere av malere som ikke var gode teknisk, og i highschool kunne han produsere tretti bilder i løpet av en skoletime. Han har senere uttalt at det bare var en lærer som inspirerte han. "Førsteklasselæreren tok vare på maleriene som jeg laget på skolen. Hun tok vare på dem i årevis! Det beveget meg, for jeg tenkte på alle de hundrevis at elever som hun hadde hatt. Hun het Elisabeth Hoover. Jeg oppkaldte en av karakterene i The Simpsons etter henne."

Som ung mann begynte han å henge med en gjeng som dyrket samme interessen og i stedet for på gå på trening eller se fotballkamper, gikk han og vennene og så sære undergrunnsfilmer. Etterhvert flyttet han til LA og fikk publisert "Life in Hell" i LA Weekly og endelig slo The Simpsons igjennom: Kanskje tidenes største animasjonsseriesuksess (kult ord). Jeg tørr ikke tenke på hvor rik Matt Groening er i dag, og enda viktigere: Sannsynligvis gjør han det som han trives med og det som på en sprø måte er hans talent. Bør ikke tilpasset opplæring være noe mer enn å innfri kjennetegn på måloppnåelse? Klatre stigen. Passer en størrelse for alle?

Det er fristende å påstå at hadde Matt Groeningen hørt på de vellmenende voksne og valgt en ordentlig karriere, hadde vi gått glipp "Doh" og "Duffbeer"(?) og resten av galskapen.

Så, den målhungrie skolen vi har kan fort komme til å aldri oppdage elever som Matt. For de er der, i hver eneste klasse i en eller annen form. Så i stedet for å hele tiden se etter måloppnåelse, kan det forandre livet til eleven hvis vi prøver å se etter det de gjør naturlig bra, det som tenner dem. Blir det ikke da ekstremt viktig at skolen ser hele mennesket? At undervisningen presges av variasjon og mulighet til å bruke flere typer talenter?

Å være i sitt rette element

I dag har jeg vært med rektor, inspektør og resten av plangruppa på kommunalsjefens seminar om vurdering og tilpasset opplæring. Nei, hold ann, ikke klikk deg videre helt enda. Dette vil du ha med deg.

Jeg benytter sjansen og sykler de to milene til Tyristrand, hvor tanken er at vi skal sette opp kjennetegn på god vurderingskompetanse, slik det er meningen at vi skal sette det opp for elevene. Jeg er glad for at jeg syklet; utrolig hvor klart hodet blir etter en slik tur! Er det ikke slik for elevene også? Stolene er linet opp og hovedbudskapet før lunsj er at bare vi er gode på vurdering vil elevene oppleve meningsfull læring. Ja, greit tenker jeg: Lett, men det er noe som skurrer: Elevenes prestasjoner (og verdi) skal hele tiden måles mot på forhånd gitte akademiske standarder: Det er noe som ikke stemmer.

I solskinnet på vei hjem kommer jeg til å tenke på en historie jeg kom over på youtube:

Gillian var bare åtte år gammel, men hennes framtid stod allerede på spill. Skolearbeidet var en katastrofe i følge lærerne. Og ikke nok med det: Hun avbrøt kontinuerlig medelever og laget bråk for så i neste øyeblikk å stirre tomt ut vinduet. Gillian følte ikke dette som noe problem selv, men hun ble klar over dette da skolen skrev et brev til foreldrene hennes.

Skolen trodde at hun hadde lærevansker av en eller annen form. I dag ville vi tenkt hyperaktivitet og ritalin, men ADHD var (heldigvis) ikke oppfunnet den gangen. Foreldrene ble i brevet kalt inn til et møte med en psykolog og moren hennes tok på henne den peneste kjolen og satte håret hennes i hestehale, og tok henne med til skolen med bange anelser. Gillian fortalte senere at hun kom inn i et bokkledt kontor hvor en stor mann satt bak et enda større skrivebord. Mannen tok henne med seg til en skinnsofa og pratet med henne en stund, mens hun satt på hendene og føttene henne dinglet i luften.

Psykologen gikk tilbake til skrivebordet og pratet med moren i tjue minutter. Han spurte henne ut om problemene skolen mente Gillian hadde på skolen. Hele tiden observerte han henne, noe som gjorde henne enda mer urolig. Allerede da skjønte hun at dette kunne bety "spesialskole", noe som var det siste hun ville. Hun følte genuint at hun ikke hadde noen problemer, men at alle andre trodde hun hadde det.

Kanskje, tenkte hun, har de rett...

Etter en lang stund reiste psykologen seg endelig og sa: "Gillian, du har vært veldig tålmodig, og det takker jeg deg for. Jeg er redd for at du må være tålmodig litt til. Vi kommer til å gå ut litt, men ta det rolig. det tar ikke lang tid." Gillian nikket konsentrert, og de to voksne forlot henne. På vei ut gikk psykologen bort til et bord og skrudde på en radio og musikk fylte rommet. Vel ute på gangen, sa psykologen til moren: "Bare stå her litt og observer henne gjennom vinduet i døren." Gillian var umiddelbart på bena og beveget seg rundt i rommet til musikken. To voksne sto og observerte i stillhet noen minutter, trollbundet av jentas elegante bevegelser. De så at det var noe naturlig og lett over henne. Ansiktet og resten av kroppen: Hun var i sitt rette element.

Etter en stund snudde psykologen seg mot moren og sa: "Vet du, fru Lynne? Gillian er ikke syk. hun er en danser. Meld henne på en danseskole!"

Gillian fortalte senere hva som hendte etterpå. Moren gjorde akkurat det psykologen hadde rådet henne til. "Jeg kan ikke få sagt hvor utrolig det var. Jeg kom inn i et rom som var fullt av folk som meg. Folk som ikke kunne sitte stille. Folk som måtte bevege seg for å tenke."

Historien er nydelig så langt, men den slutter ikke der. Gillian gikk på audition til "Royal Ballet School" i London og kom inn. Hun deltok i flere forestillinger i London og New York og møtte etter hvert Andrew Loyd Webber og var med på tidenes største suksesser blant annet "Cats" og "Phantom of the Opera." Lille Gillian som hadde sittet på en skinnsofa med hele framtiden på spill, ble kjent som Gillian Lynne, annerkjent som en av tidenes koreografer.

Dette skjedde i følge henne selv fordi noen så henne dypt inn i øynene, noen som hadde sett barn som henne før og kunne lese tegnene. Andre hadde kanskje medisinert henne for å roe henne ned. Hun var ikke et problembarn! Hun trengte ikke spesialundervisning. Hun trengte bare å være seg selv. Hun forteller selv at hun ble bedre i alle fag etter at hun oppdaget dans.

Hva kan denne historien fortelle oss om tilpasset opplæring. Og, hva er det som skurrer med den ensidige fokusen på vurdering?

I det regimet vi har blitt foret med de siste årene skal elevene hele tiden måles opp mot et sett akademiske standarder (som regel teoretiske) i alle fag: Vi har gitt dem en måltrapp bare noen få kan gå helt opp. De fleste lærere opplever det som nyttig, men meget begrenset: På den måten har mange lærere noe til felles med Gillian: Nye standardiserte former for vudering presses på dem uten at det er noen drøfting: Fordeler? Ulemper? Hvordan passer dette med din erfaring. Hva er din erfaring? Jeg er ikke i mitt rette element hvis jeg skal gi elevene tilbakemelding slik jeg er blitt presentert. Jeg tror ikke jeg er alene.

Når er du i ditt rette element som lærer?

Hva er egentlig vitsen blogger?

Som vanlig når jeg har uke uten sønnen min, Erik (6), ankom jeg lærerrommet kvart på åtte. Da får jeg som regel tid til en kaffe og samtale med vaktmesteren. Den siste tiden har vår nye rektor også blitt et tilskudd til denne kaffekoppen. Som vanlig blir jeg engasjert i noe prat om bruk av ikt i undervisningen. Jeg snakker med rektor om at jeg har linket den nye bloggen min i informasjonsrommet. En kollega lytter med et halvt øre og skyter inn:

Hva er egentlig vitsen med blogger? Spørsmålet er stilt slik at jeg opplever vi skal fram til at det ikke er noen vits. Jeg beskriver min læringskurve og hvordan jeg ved bruk av rss følger med på delogbrukning og blogger som jeg er interessert i. Før leste jeg bare Aftenposten om morgenen, nå leser googleleseren og aftenposten; og nå kan jeg også ikke bare motta informasjon, men sende den også. Oppslukt av mine egne ord og tanker legger jeg ut om hvordan det er mulig at elevene publiserer sine tekster i blogger, som man kan linke fra fronter.

Senere på dagen passerer jeg arbeidsplassen til kollegaen min: Hun leser sin første blogg: MIN! Hjemme griller jeg pølser og lager potetstappe og setter meg ned og koser meg med siste artikkel fra Eva2.0 sin blogg, hvor hun summerer opp en ny rapport: En størrelse passer alle? Læring i det 21. århundre. Hun stiller spørsmålstegn ved spriket mellom festtalene og hverdagen i klasserommet. Jeg tror hovedutfordringen er først å prøve. Sett blogging inn i årsplanen til høsten, prøv å bruke førstesidefunksjonen i fronter som plattform for arbeidsplanen; Kort sagt: Vær nysgjerrig og prøv det i undervisningen. I dag har en lærer lest sin første blogg...

Det store skillet

I arbeidslivet og i skolen vokser datamaskinen fram som det viktigste redskapet for læring. Manglen på datamaskiner har blitt sett på som den største utfordringen for å gi alle elevene gode dataferdigheter. Bare elevene får hver sin datamaskin så kommer nok resten av seg selv ser ut til å ha vært holdningen her i Ringeriksskolen.

En ny OECD rapport trekker fram et nytt skille som er i ferd med å vokse frem i elevmassen:

A second form of digital divide has been identified between those who have
the necessary competence and skills to benefit from computer use and those
who do not.

Det er en av vår skoles store visjoner at skolen skal motvirke på dette skillet. En refleksjon jeg gjør meg er at det samme skillet er iferd med å vokse frem blant lærerne også: Lærere som går inn for å finne ut hvordan IKT kan brukes for å styrke sin egen og elevenes læring, får en akselrerende kunnskapsutvikling. Denne snøballeffekten styrkes når de får øynene opp for sosiale medier (web2.0) hvor lærere deler kunnskap og ideer. Disse redskapene bør forøvrig også elevene lære.

Politikerne har altså løst den første store utforingen for å gi elevene de ferdighetene de trenger for å lykkes i kunnskapssamfunnet ved å investere i PCer. Nå må vi utvikle egen kompatanse og ferdigheter slik at vi og elevene kan lære å dra nytte av datamaskinene. Det er det kommunestyret og Stortinget forventer av oss.

PS: Dette er første innlegget i bloggen min (jeg kunne ingenting om blogging for en mnd siden). Ved å klikke på det orange symbolet (RSS) ved siden av "hjem-knappen"(huset) kan du følge denne bloggen i din google nettleser. Gresk? Da har du en jobb å gjøre...

IKT bruk som fremmer læring

Jeg har kommet opp med fire punkter jeg mener er viktig for at vi kan bruke IKT slik at det fremmer læring:

• Klasseledelse, klasseledelse, klasseledelse...: Styrte undervisningsforløp med klare grenser og forventninger (følg opp og hold fast!)


• PC-tilgang og park som fungerer: Minimere "støy" pga av maskiner som ikke virker.


• Mappestruktur og a-planer på fronter


• Lærende nettverk: Lærere som evner og har tid til å lære av hverandre og har ferdigheter til å oppdaterer seg på nett: Del og bruk på nettet (RRS, blogger og delogbrukning)

Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten på ikt-bruken som gir elevene de ferdighetene de trenger. OG, det kan være skrekkelig moro;-)