Robuste skolebyråkrater

Så mye alvor...
I våres var jeg på informasjonsmøte på vår lokale barneskole. Rektor kom inn på tidens krav om resultater til de små: "Det er liksom blitt så mye alvor..." Hun kunne liksågodt valgt et mer dekkende uttrykk: "Prestisje", tenkte jeg, "for rektor, for virksomhetsleder for skole, for rådmannen, ja til og med for den enkelte lærer.

Det har vokst fram en leveringsideologi hvor min sønn skal levere resultater, kanskje for å øke lønna til rektor og lærere.  Og helt riktig: Vi trenger store, dyre, skoleadministrasjoner for å holde denne resultatkverna i gang.

Robuste skolebyråkratier Det er likevell i alle fall tre grøfter disse topptunge skolebyråkratiene faller i:

1. Blir grisen feitere ved at man veier den ofte? Markedstenkning og standardisering fører til endeløse rekker av tester med smalt definerte resultatmål som går på bekostning av andre intensjoner og temaer rundt læring. Det å stille spørsmål ved ting og å stoppe opp og reflektere, blir sett på som motstand som må bekjempes. Lærerne mister energi, fordi de reduseres til utøvere av byråkraters teoribaserte tankegang.
2. Kunnskap opparbeidet gjennom erfaring blir sett på som en trussel, fordi denne kunnskapen ofte stiller spørsmål ved det som skal implementeres fra toppen. Den følelsesløse byråkraten sitter med kontrollspakene, med røde, gule og grønne varsellamper fra resultatportalen, mens den ekspressive kunstneren er fiendens hans. Moralsk ansvar skyves til side av enorme volumer resultatdata. Byråkraten verdsetter kun det han måler, mens de virkelig utfordringene flyr under radaren hans. Han bruker også resultater og evidens-forskning på en dum måte: Han kan foreksempel påby læreren å skrive mål på tavla eller fylle inn endeløse vurderingsskjemaer på den enkelte elev. Videre utvikler det seg "spillsystemer", hvor den enkelte lærer og rektor maksimerer sine resultater, ofte ved direkte juks, ved å skjule vanskeligheter eller endeløst terping på tester.
3. Til slutt feirer man trivielle resultater, for eksempel en to prosentsframgang på leseresultatene på et trinn: Man får besøk av virksomhetslederen og trekkes fram som et fyrtårn i dagens næringsliv. Lærerne tenker sitt, fordi de vet hvor mye mer som skal til for å hjelpe og utvikle elevene.

Så robuste byråkratier kan skape resultater, men også bli en selvoppholdende masse av tomt resultatprat som bringer skolen bort fra dens intensjoner. Heldigvis fins det gode alternativer.

En tid for alt

Da er syttende mai over. På lærernes del og bruk sider på internett er det helt dødt: Like dødt som denne bloggen har vært i to uker. Årsak? (mye snakk om det i skolen) Alle lærerne holder på med standpunktsprøver, retting, fagrapporter og for oss i tiende: Eksamen. Vi ser sommeren i det fjerne nå, men først skal alt i havn. Vet ikke om andre yrkesgrupper har våget å tenke tanken enda.

Jeg prøvde meg på å skape litt kreativ energi på et trinnmøte her om dagen (har satt opp eget del og bruk punkt fast på alle trinnmøter). Jeg hadde funnet et kreativt undervisningsopplegg (hos Eva2.0) hvor hun hadde laget en webquest i powerpoint om å være askefast, noe jeg ville dele med mine kollegaer: Tirsdag ettermiddag og kvikksølvet er på vei oppover. Responsen fra mitt kjære trinn er full av tomhet. "Espen, det er ikke tiden for sånn nå. Bedre å ta det når vi skal planlegge neste år." Han har selvfølgelig helt rett: Det er en tid for alt.

Nå er tiden inne for å bøye nakken og pløye åkeren. Noen ting må bare gjøres hvis vi skal høste senere. Vurderinger skal skrives og karakterer skal settes. Mitt problem er bare at hode mitt produserer ideer hele tiden, uansett tid eller sted. Jeg tror kanskje det kan komme av stor trafikk (i all beskjedenhet) mellom venstre hjernehalvdel, som tar seg av logisk tenkning, språk og mattematikk etc, og høyre hjernehalvdel, som tar seg av sporing av mønstre, visuell sansing, motorikk og orientering.

Det jeg elsker med å være lærer er nettopp den energien som oppstår når jeg alene eller i samarbeid med andre, planlegger undervisning ut fra noe jeg tror på pedagoisk. Jeg tror mange lærere har opplevd at mer og mer tid går til andre ting enn det som skaper læring i klasserommet. Periodene med gjøretvang er blitt lengere, og erstattet det mange opplever som motiverende og meningsfullt med lærerjobben.

Av samme grunn må vi lærere bare slutte å gi arbeidsplan på arbeidsplan med endeløse rekker av terpeoppgaver. Og, hvis i tillegg læreren ikke klarer å gi elevene feedback på elevarbeidet, så arter det seg ca slik. Du får en arbeidsplan, du gjennomfører den, og hva vinner du? En ny arbeidsplan mandagen etter. Gratulerer! Vi tester om du kan det om tre uker.

Om to uker skal vi ha med tiende trinn på tre dagers overnattingstur. Her satser vi på aktiviteter som krever bruk av høyre OG venstre hjerne halvdel. Gleder meg til å planlegge og gjennomføre den. Vi dropper evalueringen og koser oss. Det er en tid for alt!

Ingen lekser til august

Erik (6) har vært på besøk på skolen han skal starte på til høsten i dag. Vi møter opp i solskinnet i skolegården på Eikli, og Erik er høyt og lavt. Før jeg vet ordet av det har frøken blåst i en fløyte og jeg ser bare ryggen på Eriks blå vindjakke som piler forbi lærinnens skjørtkant, og når jeg endelig kommer meg inn i klasserommet, sitter han klar på midten av hesteskoen.

Glemt er gårsdagens strev med de små a-ene i lekseboka: Han har skrevet en linje med store Aer, mens pappa måtte hjelpe med de små: Under alle Aene har han tegnet en rød lastebil med bittesmå jul. Hele greia er etter protester fargelagt. Han er glad for det nå, for før de andre førsteklassingene har fått satt seg, har Erik fått hengt ranselen på stolryggen og lempet opp den lilla linjeboka. Hånden er strak i været og han letter nærmest fra stolen (vi har også snakket om tyngdekraften i dag). "Jeg har skrevet den helt selv!" (han innrømmet på vei hjem at det var det han sa). Frøken går rutinert bort til sønnen min, bøyer seg ned og gir ros. Han har karret til seg litt oppmerksomhet og det har betalt seg.

Frøken samler inn leksebøkene: "Dere som har gjort det bra får smilefjes, og dere som ikke... som kan gjøre det bedre får strek og..." "Kan vi synge skolesangen?", kommer det fra en av Eriks medelever. "Ja, det skal vi, men husker dere at vi snakket om at vi må rekke opp handa?" Det er fantastisk å observere. Alle barna strutter av motivasjon, er yre og gjør alt for å huske de nye reglene. En gutt som jeg kan se er spesielt aktiv i kroppen, tviholder på knærne under pulten for å klare å holde seg i ro i det nye systemet (der har de fått beskjed om å ha dem).

En klassisk brøler vi lærere gjør, er i første omgang å be elevene rekke opp handa, for så i neste omgang svare på innspill fra elever som ikke har rukket opp handa. Jeg tror over 50% av standen må jobbe med denne yrkesutfordringen, men det er kanskje ikke spesielt sexy som satsningsområde. Frøken går rett i baret og jeg kjenner litt fryd innerst i magen fordi jeg har gjort det selv så mange ganger. Men for dere som ikke vet det: Småskolelærere fortjener honør for jobben de gjør i ballansekunsten mellom læring, lek og sang. Og frøken er flink til nettopp det:-)

Erik klarer seg bra som skolegutt. Han søker bekreftelse fra de voksne og får det. I linjeboka i form av smilefjes OG en stjerne. Bare ett skår i gleden for gutten min: Ingen lekser til august.

Darling Buds of May

Det er første mai og tid for oppsummerende tanker om skoleåret og denne bloggen. Jeg har peiodevis truffet elever med opplegg og jeg vet jeg har bommet totalt, avhengig av aktiviteten jeg har valgt. Før jul gav jeg elevene i oppgave å sette bilder, lyd og tekst til Shakespeares Sonnet 18 i moviemaker. Mange av elevene så ut til å like å og skape et slideshow og bildesettingen førte til mange spørsmål om meningen i verselinjene. En refleksjon jeg gjorde meg var at mediet i seg selv skapte motivasjon og læring hos mange som normalt ville vært tomme i blikket under en akademisk gjennomgang av virkemidler.

Gillian Lynne fikk et nytt skoleliv da de voksne rundt henne begynte å behandle henne som det hun var; en danser. Matt Groeningen lot seg inspirere av Elisabeth Hoover, den eneste læreren i barneskolen som så hans talent. The Traveling Wilburys skapte et av tidenes album på ti dager. Og, Kevin Bibo elsket film, men fikk hjelp av sin far til å finne sitt rette element som lærer: "Great teachers love teaching!"

De har alle til felles at de har funnet et medie de behersker og elsker, og som derfor driver deres personlige kreativitet. Kreativitet er en prosess hvor man genererer ideer, ser muligheter og vurderer alternativer, og det er ofte helt forskjellige aktiviteter som som stimulerer den hos den enkelte, og setter oss i en sone hvor driv, konsentrasjon og moro oppstår.

For mange oppstår motivasjon når de jobber med sitt medie, på sin arena: En mekkelev kan bli tom i blikket under dramatiseringen av Shakespeare, mens han kan ose over av driv og kreativitet når scenen skal bygges. Det samme gjelder også lærere og hvordan de liker å undervise: Jeg tror det samme gjelder alle yrker. Derfor er standardisering av undervisningen (likt for alle) tappende på kreativ energi og fører til gjøretvang, hvis oppskriften alltid er definert på forhånd. Undervisningen meningsløs, repeterende og kjedelig hvis den bare preges av en serie terpende arbeidsoppgaver, hvor svaret alltid er gitt på forhånd.

Å finne riktig medium (dans, ikt, tegning, bilder, matematikk, skriving mm) som tenner vår forestillingsevne, som du jobber avslappet med og som du elsker å bruke, er et avgjørende skritt mot å frigjøre din kreative energi. Jeg tror at en hovedgrunn til at mange ofte sier de ikke er kreative (ofte forbeholdt kunstnere, arkitekter etc) kan være at de ikke har funnet sitt medium eller at de ikke har tenkt over at de faktisk har funnet det.

Hvordan vi gir oppgaver og hvilke materiale elevene får muligheten til å jobbe med, påvirker hvordan elevene bearbeider fagstoffet. Vi kan tenke på kreativitet (og motivasjon) som en samtale mellom hva vi prøver å finne ut og mediet vi bruker.

I Sonnet 18 sammenligner Shakespeare sin kjære med en sommerdag, hvor kjærligheten er større, fordi den varer evig i diktes egne verselinjer, mens "Rough winds do shake the darling buds of May" (stormer kan riste mai sine fagre knopper). Kjærligheten til det vi gjør, gjør oss i stand til å skape og gir oss mening, uten blir arbeidsdagen en serie oppgaver vi må gjennom for å heve lønna og komme oss hjem til hagen eller balkongen. Slik tror jeg det er for elevene også.

Hagen? I skrivende stund er det 1. mai, regnvær og åtte grader (glad jeg ikke er russ). Jeg skal ut i hagen å beskjære tusenvis av mai sine fagre knopper i eplehagen. De vokser ut til nesteår...

Fornøyd er ikke nok

Da Kevin gikk på College drømte han om å bli filmskaper. Ja, han drømte ikke bare om det. Han ville faktisk bli Steven Spielberg. Han var en driftig ung mann, så da han skulle i praksis satte han liksågodt igang med en filmproduksjon.

Han leide inn venner til å hjelpe seg og filmen ble spilt inn på en studentbar en lørdag ettermiddag. Da filmen var ferdig var han proppfull av stolthet, selv om han i dag innrømmer at filmen var heller... dårlig. I dypfølt oskarsrus skrev han navnet "Steven Spielberg" på navnskiltet da han skulle fram å motta vitnemålet sitt på skolens avslutningssermoni, og det var det navnet som ble lest opp... Faren hans var rasende.

Etter sermonien tok faren en alvorsprat med gutten om framtiden hans som filmskaper... eller som noe annet. Steven fortalte sin far at han hadde lyst til å påvirke andres liv på samme måte som Steven Spielberg hadde rørt ved hans. Faren hans utfordret han ved å spørre: "Hvem har hatt den mest inngripende påvirkning på ditt liv?"

"Steven Spielb...," skjøt Kevin tilbake, før han ble avbrutt av sine egne tanker. Svaret var selvfølgelig ikke Steven Spielberg. Vel hadde han latt seg fascinere av filmene hans, men kanskje egentlig ikke hatt noen varig og dyp påvirkning. Tanken på hvem som hadde hjulpet han til virkelig å forstå Spielbergs filmer vokste fram i han. Hvordan hadde han lært å tyde filmenes temaer, virkemidler og dramaturgi?

Han forsto at uten lærerne sine hadde han ikke lært å virkelig sette pris på filmene og blitt en så ihuga Spielbergfan. Kevin Bibo jobber i dag som multimedialærer på en high school i sør California. Han er entusiastisk når han snakker om å være lærer; fornøyd er ikke nok.

Om hva Hamlet og William sa

Før jul skrev elevene mine manus til Hamlet. De jobbet i grupper og fremførte hver sin del av stykket, slik at da alle hadde fremført, hadde vi gått gjennom hele stykket. En kolossal utfordring for enkelte, en energifull og kreativ utfordring for de som liker rollespill og drama som medie og uttrykksform.

I diskusjon med elevene kom vi fram til at Hamlet nages og drives av indre konflikter (Onkelen myrder faren hans og gifter seg med moren) som til slutt leder til hans død (ja, nesten alle dør, så vi plasserte dette stykket utenfor komediesjangeren, trygt plantet i tragedien). Tidlig i stykket beskriver Hamlet Danmark som et fengsel, hvorpå Rosencrantz svarer at da må hele verden være et fengsel:

Hamlet: "...in which there are many confines (stengsler), wards and dungeons(fangehull), Denmark being the worst."(så mye for deilig å være norsk i...Danmark)

R: "We think not so, my lord."

Hamlet"...there is nothing either good or bad, only thinking makes it so"

For Hamlet gikk det dårlig (kanskjenoe med hans heller negative tankegang å gjøre?), men jeg finner spor av gode nyheter: Vi kan alltid prøve å tenke annerledes, hvis vår tankegang ikke gagner livet eller trivsel på jobben. Vi kan omskape situasjonen vår ved å velge et nytt perspektiv og se situasjonen på en ny måte (som gagner oss).

På jobben har dette vært nyttig for meg: Jeg har periodevist låst meg i meninger og tankebaner som hemmer min utvikling som lærer. Et eksempel kan være en iboende motstand mot standardiserte skjemaer som skal sikre en god undervisning for alle elever. En sunn motstand, men jeg kan også spørre meg selv: Hvordan kan dette gagne elevenes læring? Hva kan jeg bruke?

Jeg har også sittet sene kvelder i livet mitt med mørke tanker. Min mors død (nå begynner det å minne om Hamlet) og nå i jula, skilsmisse. Vi har hendelser i livene våre som kan bli fengsler, både i yrkesutvikling og privat. I påska var jeg noen dager alene hjemme, uten å treffe folk. Alle som har vært gjennom en skilsmisse vet at nagende tanker (uten å gå i dybden) kan flyte fritt. Opplevelsen jeg hadde var både sterk og dyp:

Jeg tenkte: Nå er det nok. Jeg kan ikke fylle hjertet mitt med nag til meg selv og andre. Jeg må fylle det med kjærighet (!), være glad i andre, alle andre (ja, også Xer). Det fantastiske var at dette valget løftet alt bort. Så, hvis jeg har kraft til dette skiftet fra et øyeblikk til et annet, trenger ikke tanken være et fengsel igjen, hverken på jobben eller privat.

Hvilke fengsler bygger vi i forhold til jobben vår? Hvilke stengsler bygger elevene opp hvis de ikke opplever mestring på skolen, år etter år? Og, hvordan overkomme disse stengslene?

En av psykologiens grunnleggere, William James, gir et inspirerende perspektiv: "The greatest discovery of my generation is that human beings can alter their lives by altering their attitude of mind...

if you change your mind, you can change your life."

funker for meg...

Handle with care

I 1988 var George Harrison klar med en solosingel. På den tiden (før nedlasting forandret alt) var det vanlig å utstyre singlene med et spor på B-siden som ble en bonus for alle som kjøpte den. Problemet var bare at George manglet en låt. Tilfeldighetene ville imidlertid ha det til at han tilbrakte noen dager i LA med sine venner Bob Dylan, Roy Orbison, Tom Petty og Jeff Lynne (!).

Harrison hadde klar et skjelett til en sang og han ba resten av gjengen fylle inn med koring og instrumental. Resultatet ble "Handle With Care" som, sammen med den gnistrende energien som kan oppstå når fem ulike mennesker med samme lidenskap kommer sammen, ble så bra at det bidro til at det ble en hel plate, The Traveling Wilburys (kåret av Roling Stones til topp 100 album gjennom tidene).

Platen vokste fram over en periode på ti dager (Dylan skulle på turne) og står for meg som et lysende eksempel på en kreativ prosess som setter de som deltar i en energigivende prosess, selv om de jobbet døgnet rundt i ti dager.

De samarbeidet om sangene som derfor vokste fram i levende nåtid, hvor alle fikk næring av hverandre og bidro med vokal, gitar og arrangementer. Og enda viktigere: Ryktene forteller at de gikk inn i en avslappet, intens og morsom sone. Det er slik energi som kan oppstå når man skaper noe. Som lærer har jeg opplevd dette i forbindelse med å sette opp musikaler og skuespill, eller andre tverrfaglige opplegg sammen andre lærere og elever. Felles for opplegene er at man skaper noe og henter næring fra hverandres erfaringer og kompetanse, også elevenes.

En Oslorektor jeg snakket med beskrev hvordan lærerne var så slitne hele tiden, at de var havnet i en "gjøretvang". "Det er liksom så mye hele tiden..."(som skal implementeres) "Hva skal vi gjøre da, Espen?"

Er det slik at vi har mistet noe av den kreative og energigivende gnisten som ligger i prosesser som henter næring fra deltagerne? Er læreren redusert til iverksettere av standardiserte opplegg? Hvordan kan vi i så fall ballansere disse to? Hvordan kan de gi næring til hverandre? Hva gir oss mening i hverdagen?


Handle with care.