Om hva Hamlet og William sa

Før jul skrev elevene mine manus til Hamlet. De jobbet i grupper og fremførte hver sin del av stykket, slik at da alle hadde fremført, hadde vi gått gjennom hele stykket. En kolossal utfordring for enkelte, en energifull og kreativ utfordring for de som liker rollespill og drama som medie og uttrykksform.

I diskusjon med elevene kom vi fram til at Hamlet nages og drives av indre konflikter (Onkelen myrder faren hans og gifter seg med moren) som til slutt leder til hans død (ja, nesten alle dør, så vi plasserte dette stykket utenfor komediesjangeren, trygt plantet i tragedien). Tidlig i stykket beskriver Hamlet Danmark som et fengsel, hvorpå Rosencrantz svarer at da må hele verden være et fengsel:

Hamlet: "...in which there are many confines (stengsler), wards and dungeons(fangehull), Denmark being the worst."(så mye for deilig å være norsk i...Danmark)

R: "We think not so, my lord."

Hamlet"...there is nothing either good or bad, only thinking makes it so"

For Hamlet gikk det dårlig (kanskjenoe med hans heller negative tankegang å gjøre?), men jeg finner spor av gode nyheter: Vi kan alltid prøve å tenke annerledes, hvis vår tankegang ikke gagner livet eller trivsel på jobben. Vi kan omskape situasjonen vår ved å velge et nytt perspektiv og se situasjonen på en ny måte (som gagner oss).

På jobben har dette vært nyttig for meg: Jeg har periodevist låst meg i meninger og tankebaner som hemmer min utvikling som lærer. Et eksempel kan være en iboende motstand mot standardiserte skjemaer som skal sikre en god undervisning for alle elever. En sunn motstand, men jeg kan også spørre meg selv: Hvordan kan dette gagne elevenes læring? Hva kan jeg bruke?

Jeg har også sittet sene kvelder i livet mitt med mørke tanker. Min mors død (nå begynner det å minne om Hamlet) og nå i jula, skilsmisse. Vi har hendelser i livene våre som kan bli fengsler, både i yrkesutvikling og privat. I påska var jeg noen dager alene hjemme, uten å treffe folk. Alle som har vært gjennom en skilsmisse vet at nagende tanker (uten å gå i dybden) kan flyte fritt. Opplevelsen jeg hadde var både sterk og dyp:

Jeg tenkte: Nå er det nok. Jeg kan ikke fylle hjertet mitt med nag til meg selv og andre. Jeg må fylle det med kjærighet (!), være glad i andre, alle andre (ja, også Xer). Det fantastiske var at dette valget løftet alt bort. Så, hvis jeg har kraft til dette skiftet fra et øyeblikk til et annet, trenger ikke tanken være et fengsel igjen, hverken på jobben eller privat.

Hvilke fengsler bygger vi i forhold til jobben vår? Hvilke stengsler bygger elevene opp hvis de ikke opplever mestring på skolen, år etter år? Og, hvordan overkomme disse stengslene?

En av psykologiens grunnleggere, William James, gir et inspirerende perspektiv: "The greatest discovery of my generation is that human beings can alter their lives by altering their attitude of mind...

if you change your mind, you can change your life."

funker for meg...